NOVEMBER BABY

baby
Mitt første og eneste bildet av deg

 

Min kjære søte bittelille engel… Du kom til mamma veldig uventet. Jeg har nemlig tenkt at jeg allerede er for gammel for å ha barn. Når jeg tenker tilbake på dette må jeg smile litt. Jeg husker hvordan jeg stod på badet med positiv test i handa helt forvirret, sjokkert, skremt og samtidig utrolig glad. Dette var skummelt. En hel epoke som jeg trodde var over skulle starte på nytt.

Jeg måtte gråte litt av fortvilelse, men tro meg fra dette sekundet følte jeg meg som mammaen din. Du skulle komme i november og jeg drømte om at du skulle bli ei lita jente. Med langt lyst hår helt lik din tante og pappas blåe øyne, og kanskje storesøster sitt smil.

graviditetstest

De neste ti ukene var jeg mammaen din. Jeg bladde i baby kataloger, sett på de søte små klærne og tenkte på hvordan jeg skulle søke barnehageplass. Plutselig ble drømmene mine til virkelighet. Jeg skulle fått sjanse til å oppleve alt på nytt: se ditt første smil, lage babymat, holde handa di ved dine aller første steg. Alt det fineste jeg har satt for lite pris på med storesøster. De ti ukene var jeg komplett lykkelig. Spesielt da jeg så ditt lille hjertet banke på ultralyd. Samme uke som med storesøster.

 

Min november baby. Du skulle bli født på høsten, akkurat som mammaen din. Jeg er sikker på at du skulle like denne årstiden like mye som meg. Vi skulle ha hatt masse trilleturer sammen og nyte de gylne bladene og frisk luft som tilhører november. Deg og meg sammen.

 

Men du valgte å dra fra oss. Kanskje det var mening med dette. Selv om jeg enda sliter med å skjønne hvilken. Jeg var jo mammaen din, selv om i kort tid. Det var utrolig rart å våkne dagen etter jeg kom fra sykehuset og ikke ha magen som jeg rakk å få og som jeg snakket med hver kveld. Det var ingen mage lenger og ikke noe baby i armene mine heller. Hodet mitt koblet det ikke sammen. Jeg savnet deg sånn. Jeg savner deg fortsatt. Jeg savner deg hver eneste dag, og jeg er sikker på at det kommer jeg til å gjøre resten av livet.

Håper du har det bra der du er og ser ned på mammaen din. Jeg vil alltid ha deg i mitt hjerte. Takk for at du valgte meg. Tilgi meg for å ikke passet godt nok på deg, selv om jeg vet at det er ikke noe jeg kunne gjøre. Du gjorde meg til tobarnsmor, og du skal alltid være min lille englebaby.

Uendelig glad i deg…

9 kommentarer
    1. Jeg tror også 100% på Jesus, vit at hun har det mye bedre der enn her, selv om det er veldig sårt for oss her på jorden å miste våre barn, så alt for tidlig, så har hun det uendelig mye tryggere og bedre der hun er nå, i Guds rike, og dere vil møtes igjen, jeg lover!. Gud tar vare på de små, også de som aldri ble født❤️

    2. Dette kjenner jeg meg veldig godt igjen i <3 Ble også uventet gravid etter et kort forhold i en alder av 41. Som deg gledet jeg meg med en gang og elsket barnet fra første stund. Ble desto mer knust da jeg mistet det 11 uker på vei. Tenker fremdeles på hvor vondt jeg syntes det var at barnet hverken fikk noen anerkjennelse av samfunnet eller begravelse. Det er en ensom sorg 🙁 I andre land fins det terapigrupper og en-til-en-samtaler i regi av det offentlige for kvinner som har mistet barn i 1. trimester, men her til lands fins det dessverre ikke noe slikt tilbud. Jeg vet imidlertid at noen stortingspolitikere arbeider for iallfall å få på plass en ettersamtale, slik de har i Sverige, og det er jammen på tide.

        1. Her gidder de ikke å undersøke fostre man har mistet i 1. trimester i det hele tatt, og derfor får man heller aldri vite om det var noe galt med det, eller om det var en annen grunn til at det ikke gikk 🙁

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg