Nylig leste jeg en artikkel med refleksjoner rundt Tromsø- tragedien, hvor ei mor med barnevogn og to små barn gikk rett ut i iskalde havet midt på vinteren. Uten at noen klarte å stoppe henne eller se seg rundt.
Mine varme tanker går til Tromsø. Jeg har sterk tilknytning til denne byen. Her startet min kjærlighet til Norge, og her fikk jeg min andre mastergrad. Jeg var i Tromsø så mange ganger at jeg føler sterk tilknytning til byen. Det er tungt å bære på en tragedie som dette. Men blir jeg overrasket og rystet? Dessverre ikke.
Som innvandrer kvinne kjenner jeg på følelsen av å være alene uten å kunne spørre om hjelp, av diverse årsaker. Man vet ikke hvem man skal spørre. Man aner ikke hvordan man skal be om hjelp. Så er man redd at man skal miste barna sine eller blir dømt om man henvender seg til lokale folk.
Alt dette er ikke lett å vite og se fra annen perspektiv når man selv er lokal, har det bra og kjenner til systemet. Det er ikke vanlig å foreslå sin hjelp til andre, uten at dem spør. Så der står vi. Vi som ikke kan spørre og er avhengige av at dere spør. Og dere som ikke tørr å spørre heller og venter på at vi skal gjøre det.
Derfor alt ære til dere som spør. Som bare lurer på hvordan dette går. Takket være dere har meg og Irina det bra nå. Vi stod i stormen takket være deres hjelpende hand. Det vil jeg alltid være takknemlig for.
Husk at det er ikke feil å spørre. Om man ikke trenger hjelp så takker man nei. Ikke mer enn dette.
0 kommentarer
