Jeg skulle bli mor til tre…

jeg
Nytt innlegg fra gjesteblogger her, og denne gangen er det ei spesiell kvinne som står meg ganske nært og som tillot meg å dele historien hennes. Hun har en drøm om å bli mamma og håper fortsatt at den vil gå i oppfylelse..
“Egentlig så skulle jeg nå blitt mamma til tre. Det er så mange ganger jeg har blitt gravid og kjente nytt liv inni meg. Det er ubeskrivelig følelse som kan ikke sammnlignes med noe annet. Man føler at kroppen er som en vase som skal bære verdens fineste blomster, og den er like skjør og sterk samtidig. Første gangen fikk jeg nyte denne følelsen frem til uke syv, andre to ganger enda lenger. Dette gjør vondt. Jeg forstår kjempegodt at et foster på syv uker kan ikke sammenlignes med barn på syv måneder, men for meg var det ingen forskjell. Jeg var mor allerede. Selv om jeg sier at jeg skulle bli det, så har jeg egentlig vært det. I syv uker, ni uker og ni uker og fem dager. Jeg så for meg barna mine, satt der og tenkte hvem det blir og hvem han eller hun vil ligne på. Dette som om hverdagen endret seg: Alle mammaer med barnevogner vekket smil hos meg for jeg så for meg at om en stund blir det oss som vil trille slik, småbarn på lekeplasser rørte meg til tårer for snart skulle jeg følge mitt eget barn til lekeplassen. Første gangen var det en sikker tanke, andre ganger- et håp. Om at det vil gå bra. Håpet dør sist. Den aller siste gangen var jeg nesten redd å drømme om at en dag vil det bli meg som skulle trille vogna. Jeg så forsiktig på barneklær på butikker som om jeg ikke turte å la meg selv å se for meg min mammalykke.
Nei, jeg var mamma hele tre ganger. Det er bare at jeg ikke har grava å gå til som de som kommer lenger opp i graviditeten har. Skulle det gjort det lettere for meg? Kanskje det. Da skulle jeg fått klar bevis på at jeg VAR mamma. Nå kan jeg bare si at jeg skulle bli det. Så ble jeg ikke.
Legene har ikke svar og jeg fortsetter å håpe. Fordi håpet dør sist. Så kanskje en dag vil jeg oppleve det å trille vogna i solfylte gater, høre barnelatter fra husken på lekeplassen, kjøpe bittesmå klær. Fordi at jeg var allerede mamma i noen uker og jeg er sikker på at det er det største jeg ønsker meg i livet”
XOXO Tastaturheks
Foto: Unsplash
8 kommentarer
    1. Har det gått galt tre ganger, skal man vel utredes nærmere i dette landet. Så legene kan se om det er en medisinsk årsak til spontanaborter… Reglene var ihvertfall slik for noen år siden. Men man må sikkert mase, ellers skjer lite.

    2. Uff, trist, jeg har aldri vært gravid. Ble det aldri. Fikk ingen barn. Men jeg hadde aldri så stor sorg på det. Det gikk greit. Veldig vondt for de som har stort ønske om egne barn 🙁

    3. Jeg har også mistet barn rundt den alderen og kjenner godt igjen fortvilelsen over at de ikke ble anerkjent som levende individer av samfunnet, for jeg følte meg allerede som mor. Slik sett var det bedre å miste barn i uke 22 enn i uke 12 fordi de i det minste fikk en verdig begravelse og en grav. I ettertid har jeg fått vite at det faktisk ikke fins noen aldersgrense for når man kan begrave et foster – staten er visst pliktig til å gi begravelsesstøtte til alle som ber om det – men det hjelper lite så lenge man ikke er klar over det.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg