I dag er det Verdensdagen for psykisk helse. Psykisk helse er noe vi alle har og noe mange tar for gitt, slik jeg gjorde, før det blir for seint.
Helse er helse, uansett om den er psykisk eller fysisk. Helsa legger en ofte ikke merke til før en mister den for godt eller får plager med den. Slik jeg gjorde.
I mange år var jeg sikker på at jeg er utrolig sterk og kan tåle hva som helst. Det er like farlig som å løfte tunge ting hver dag, ikke ta HMS-regler på alvor, håpe og tro at ryggen vil aldri svikte deg. Ingen i normal forstand vil dra og bære på flere tonn stein på ryggen sin hver dag. Men mange mener at det er helt greit å belaste psyken sin til de grader.
Jeg liker årets slagord for Verdensdagen for psykisk helse: GI TID. Det betyr mye, fordi tid er et magisk materiale. Nesten som penger. I det ene øyeblikket har du mye av den og i det andre er hele «bunken» med tiden din er borte. Det er opp til deg hva du skal bruke den på.
Samtidig er det viktig å huske at vi har nok av tid. Til det vi måtte trenge den til. Moderne samfunn stresser oss alltid med at vi må «rekke» noe. Verden åpnet sine grenser og tilbyr så mye av ALT at man frykter livet er for kort, og du vil ikke rekke å smake på alt denne verden har å tilby deg.
Spesielt gjelder det unge mennesker. Jeg skjønner godt at de blir overveldet av all informasjonen og alle mulighetene de får, og ikke minst ansvaret de står foran. Denne kvelende følelsen av ikke å rekke noe viktig kommer lett snikende.
Det er slik min angst ble trigget. Jeg var redd for at jeg ikke skulle rekke. Ikke rekke kjøpe meg hus, ikke rekke få flere barn, ikke rekke å finne ekte kjærlighet, ikke rekke å få mer utdanning, ikke rekke det partyet der… Hjernen min trykket på STOPP-knappen for å bevare hele maskineriet i kroppen. Før det ble for sent.
Akkurat nå, etter to år med dårlig psykisk helse og veldig lav «jeg må rekke alt»-modus, vil jeg si tusen takk til hjernen min. Takk for angsten min, takk for at du slått deg vrang og stoppet meg. Ellers hadde jeg aldri lært den magiske formelen jeg kan nå.
Formelen er TTT: ting tar tid. Enkelte ting trenger den tiden det vil ta for å modnes og blomstre opp. Det huset du skal kjøpe må bygges, kjæresten du skal treffe må bli ferdig med sine forhold, barna du skal få må ha stabil familie og sterke foreldre, utdannelsen går helt fint å ta når du blir femti også… Og om det likevel skulle være slik at du ikke oppnår noen av tingene du går og drømmer om, er det kanskje også en mening med det. Kanskje trenger du dem egentlig ikke likevel. Du vil se det selv en dag. Bare gi det tid…
Stopp opp. Se deg rundt. Pust inn, pust ut. Livet er ikke for kort så lenge du gir det den tiden det trenger…
Deres Tastaturheks,
