Forrige helg snappet jeg på Uperfekte Piker og der snakket jeg om min tid som Perfeksjonist. Altså perfeksjonist med stor P. Jeg jobbet mye med dette og kan gledelig konkludere at nå er jeg langt ifra perfekt og synes det bare er flott.
Så for noen år siden levde jeg som perfeksjonist og var svært ulykkelig. Mange av oss går med denne “Perfeksjonisme syken” uten å legge merke til det.
Man tenker at det er helt greit og det er ikke noe galt i det å stadig strebe etter noe bedre. Men der ligger det feil tankegang. Fordi at perfeksjonisme tar fra oss lykke og livsgleden totalt.
Først og fremst gjorde perfeksjonisme at jeg glemte å legge merke til det GODE som jeg hadde, siden jeg stadig jaktet etter noe som kunne bli bedre.
Saken er at det kan alltid bli bedre! Det finnes ikke et endelig punkt hvor en perfeksjonist vil bli tilfreds. Men i denne jakten mister man noe som er virkelig godt. Det som man ble velsignet med i hverdagen og det man bør minne seg på om at man har.
Så bidro perfeksjonisme til at jeg følte meg som dritt hele tiden
Dette er ikke så rart da man fokuserer til slutt kun på sine egne ulemper og mangler. Ingenting er bra nok, heller ikke man selv. Jeg klarte ikke gå ut med søpla uten å ha på meg tre lag med sminke. Jeg retusjerte bildene mine ekstremt mye, eller gadd bare ikke å se på dem. Jeg følte stadig at jeg ikke fortjener det beste i livet. Så selvbildet var på bunn til slutt og jeg så ikke meg selv slik som andre så meg. Jeg var aldri bra nok, 24/7. Det er ikke noe jeg unner andre.
Perfeksjonisme gjorde meg negativ
Jeg begynte å stille skyhøye krav til alle andre, ikke bare meg selv, til slutt. Jeg lagt merke til det som ikke var bra nok, ikke til det som var helt ok. Dette gjorde meg svært negativ, og det er ikke rart at flere ikke ønsket omgås meg. Jeg befant meg i evig stress og gikk med skuldrene oppi ørene mine. Ikke deilig å ha det slik mildt sagt.
Men så en vakker dag våknet jeg med panikk-angst anfall, og ærlig talt tror jeg at det var klar og tydelig beskjed fra sjela mi.
– Nå er det nok, Lena. Det er på tide å leve livet, ikke bare prestere!
Flere år siden er jeg her: Kan gå på butikken ustelt, treffe en haug med kjente folk og bare la de hilse på meg, uten å skjemmes over hvem jeg er. Det er fortsatt ikke slik at jeg ikke er flau at jeg ikke stæsjet og sminket meg om jeg treffer en kjekk mann på butikken, hehe. Men det går mye mye bedre. Noe jeg er glad for.
Har dere opplevd «perfeksjonisme-syken» i sitt liv?
2 kommentarer
Det var godt du kom deg over det å være perfeksjonist så lenge det ikke gjorde deg lykkelig. <3 <3 <3
Ja, er veldig glad for det