OM VOKSNE BARN TRENGER “MAMMATID”?

Categories Mammalivet

hjemme

Nå er mandagen her og utrolig nok startet den ganske smooth. Kanskje pga at jeg har fleksitid på jobb. Eller fordi at vi har planlagt “mamma-datter tid” med Irina. Da hun var liten tenkte jeg at store barn vil ikke trenger oss voksne i så stor grad som de små.
Men jeg tok feil. Voksne barn trenger oss like mye, bare på annen måte. En klem, en god samtale, kvalitetstid. De trenger vår livserfaring selv om det ikke er alltid de er like villige å ta imot den.

Så det er viktig. Barna våre skal alltid være barn. Det skal alltid være 25 års forskjell mellom oss. De årene jeg har levd på forhånd for å dele med henne i etterkant alt jeg har lært og sett på de årene. Håper det føles trygt for henne..

 

 

Dere som har voksne barn- hvor ofte har dere kontakt og MAMMATID med dem?

 

signatur

8 kommentarer

8 thoughts on “OM VOKSNE BARN TRENGER “MAMMATID”?

  1. Jeg tror vi aldri helt slutter å bære med oss det barnet vi en gang var, og dermed miste det virkelighetsbildet hvor ens mor sto for den ultimate tryggheten. Dette er jo noe som kommer til uttrykk i kriser o.l, -i de ekstreme situasjonene hvor vi er strippet for alt av fasade, og det bare er ‘kjernen’ igjen. Da vil vi til mamma.. Dette er jo viden kjent som f.eks døende soldater og gisslers siste ord, og det er også noe jeg selv har erfart i løpet av mine største sørgeperioder..
    Dessuten har jeg også dette snåle behovet for å tilbringe et døgn ‘som barn igjen’, hvilket jo på mange måter automatisk skjer i det jeg trår over dørstokken hos ‘moder’n..

  2. Min sønn på 25 setter veldig pris på mamma tid, og liker at vi innimellom gjør ting sammen bare han og jeg. Det er så koselig og viktig å ta vare på, for det er ikke alle som er så heldige at barna vil det når de har blitt voksne <3 <3 <3

  3. jeg er 20 år og jeg har hele mitt liv ønsket at forholdet mitt til moren min og jeg var tettere. jeg vokste opp på gård og hun har alltid prioritert gårdsarbeid over barna sine. jeg og søsknene mine prøvde å foreslå å gjøre ting sammen som familie (enkle ting som å se en film, spille et spill, etc), men det ble aldri noe av. da jeg var yngre tenkte jeg ikke mye over det, men i senere alder er det noe jeg tenker mye på og noe som tynger meg. her forleden dag gråt jeg fordi det er tungt å tenke på at min egen mor ikke har lyst til å være venn med meg. hun tar aldri initiativ til å spørre om vi skal være sammen. jeg kunne vel ha gjort det selv, men jeg har i det siste tenkt at det er for sent å få til et forhold med henne fordi jeg ble så avvist da jeg var yngre (hun avviste meg selvfølgelig ikke med vilje, men ubevisst/passiv nedprioritering er et like tydelig tegn som direkte avvisning i mine øyne), og ting har blitt sagt og gjort som jeg ikke klarer å glemme. mente ikke å hoste et pity party for meg selv men ungene dine er VELDIG heldig som har en mor som har lyst til å være sammen med dem.

    1. Jeg har bare ei datter og hun var mye alene eller med barnevakt gjennom årene. Så det er viktig vi gjør ting sammen. Du kan også ta erfaringen din med videre og gjøre det annerledes med dine egne barn i fremtiden. Klem

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.