7 ting angsten lærte meg

meg

Jeg vil ikke legge skjul på at mitt valg å blogge om angstlidelsen min var basert på et ønske om å bli «helbredet». Jeg brukte å kjempe mot angsten, jeg ville bli « frisk». Jeg skulle «snakke meg igjennom dette», skrive ut, trene vekk. Inntil jeg innså at det å kjempe mot angsten var det samme som å kjempe mot meg selv. For dette er en del av meg. Kroppen min, psyken min, hjernen min ville fortelle meg noe. Kanskje jeg burde bare høre og lære noe? Jeg lærer fortsatt å høre på kroppen min, å være snill mot meg selv. Men det er en del ting jeg har lært av det å leve med angstlidelsen. Disse tingene vil jeg ta med meg videre og bruke som en styrke, ikke svakhet.

Du er sterk
Ofte oppfatter man det at man har fått psykisk diagnose som et tegn på svakhet. Det virker som om du har ikke klart å mestre hverdagen i motsetning til andre. Sannheten er ofte at angstlidelse er et tegn på at du er faktisk veldig sterk. Saken er at du har vært for sterk litt for lenge. Forestill deg en som løfter tungt hver dag og bærer det på skuldrene sine. En dag sier kroppen stopp om man ikke tar pauser og restituerer. Kanskje det er på tide å ta denne pausen? Ikke fortvil- du er fortsatt sterk, du.

Du er normal
Det er utfordrende å anse som normalt det å ikke sove nesten hver eneste natt, få døgnrytmen snudd på hodet og se eller høre ting som ingen andre ser eller hører. Slikt tar veldig på selvbildet, og personlig tror jeg at vi med angst får depresjon i tillegg på grunn av at det er vanskelig å normalisere disse tingene i samfunnet. Uansett sier både forskning og min psykolog om at dette er normalt. Jeg velger å tro på dette og se på meg selv som normal. Det er normalt å ha det vanskelig en periode i livet. Jeg gjorde det bra hele tiden tross alt. Jeg gjør det bra nå også. Punktum.

Du er verdt å bli elsket
Jeg vil ikke legge skjul på at det er vanskelig å være singel, prøve å date, og ha angstlidelsen samtidig. Ofte vil jeg droppe hele saken fordi enkelte dager har jeg evig nok med meg selv og min datter. Sånne dager klarer jeg ikke tanken om på å ha familie og eventuelt flere barn. Det virker som om livet blir et fullstendig kaos da. Dette gjør noe med meg. Jeg opplever ofte at jeg «pusher» vekk personer som er interesserte i meg. Samtidig er det vanskelig å finne forståelse enkelte ganger. « Du er ei flott jente, du er en hel pakke, men det at du snakker hele tiden om sykdom og smerter, det er lite tiltrekkende. Du er mye mer enn det». Ja, jeg er det, men dette er også en del av meg. Dette er en del av «pakken». Take it or leave it. Jeg har lært en viktig ting. ; – Jeg er verdt å bli elsket for den jeg er. Sammen med angsten min, søvnløse netter, «rare» reaksjoner. Take it og leave. Jeg vil ikke gå for mindre. Jeg er den jeg er.

Du har lov å velge ut folk du vil omgås med
Helt i starten var det ekstremt vanskelig. Jeg følte at jeg bare måtte være god for alle, være venn med alle og ikke virke «bitchete». Dette gjorde noe med meg. Dette var negativt. Jeg var ikke meg selv og hver gang jeg prøvde omgås folk som ikke forstod meg, og jeg prøvde å forandre på meg eller presse meg til noe jeg egentlig ikke hadde lyst til, sa kroppen min ifra. Helt til jeg forstod at det er helt greit å velge ut folk. Nå gjør det ingenting for meg å kutte ut en «venn» som ikke bidrar positivt, men skaper ekstra belastninger for meg. Ikke vær redd for å virke egoistisk. Det er det du skal være nå. Tenke på deg selv og de aller nærmeste.

 

Du er ikke jobben din

En av de hardeste tingene med det å ha angst, er å ikke kunne prestere i jobben på lik linje som før. Jeg er arbeidsnarkoman og jobben min er en viktig del av mitt liv. Jeg elsker jobben min, men har innsett nå at jeg og jobben min er ikke er det samme. Det at jeg ikke har jobb eller ikke klarer å jobbe som før, definerer meg ikke som et menneske på noe som helst måte. Jeg er fortsatt Lena med mine gode og mindre gode sider, jeg har min datter, min identitet, mitt liv. Det er helt normalt å gå ned i arbeidsoppgaver, ta pauser, få tilrettelegging på jobb. Du trenger å være i arbeid kun dersom det bidrar til at du føler deg bedre. Ellers er det ingen skam å velge bort jobben på samme måte som å velge bort mennesker som gjør det vondt verre. Husk; – tenk på deg selv.

Du er en god mamma/pappa
Jeg synes at det verste med angsten er å ikke kunne følge opp barna skikkelig. Jeg sitter på en utviklingssamtale. Læreren til min datter ser på meg. Hun prøver å finne ord for å si det på en myk og god måte. « Du vet, hun kommer 5-10 minutter for sent hver dag. Det er ikke mye, men allikevel, du vet, hun mister noe viktig informasjon…» Jeg ser på henne. Jeg vet. Disse 5-10 minutter blir borte hver dag, på grunn av angstanfall som stjeler min nattesøvn og gjør det helt umulig å stå opp om morgenen, på grunn av at jeg plutselig får sterk angstfølelse mens jeg står og pusser tenner på badet. Dette er ikke mulig å forklare. Dette må oppleves. Allikevel føler jeg meg som verdens verste mor. Slik føler jeg meg også når jeg må takke nei til sosialt samvær med grilling etter skolen. «Du vet lillevenn, mamma er så sliten i dag». Min datter ser på meg og sukker. Hun har ikke en far som kan dra med henne i stedet. Hun har bare meg. Og jeg er sliten. Jeg vil bare legge meg, hodet henger ikke med. Jeg ser for meg mange folk, kjøretur, det at man må grille og snakke med andre, smile, late som om man har det helt toppers, og leke glad og fornøyd med barna. Dette føles uoverkommelig. Jeg føler meg som verdens verste mor nesten hele døgnet. Allikevel, står jeg opp om morgenen, lager mat, sjekker lekser, og går på jobb for at vi skal ha mat på bordet. Jeg gjør det lille jeg klarer, som jeg strekker til. Hver dag. Du er en god mor/far, ikke fortvil.

Du kan be om hjelp
Det er dessverre fortsatt slik i vårt samfunn at psykiske utfordringer er et tabubelagt tema. Det er ikke vanlig å snakke åpent om dette. Jeg er blitt vant til at en del mennesker kommer aldri til å forstå hvordan en med angstlidelsen har det. Dette gjelder dessverre en stor gruppe mennesker, inkludert helsepersonell og lærere. Men det er ingen grunn til å gå til bunns. For det finnes mennesker med kompetanse, og det er lovt å be om hjelp. Det var lenge jeg nektet å innse at mine vansker  bunner i noe psykisk, helt siden i I fjor høsten min fastlege nevnte dette som en mulighet, og til i august i fjor hvor det smalt kraftig for meg. Da valgte jeg å be om hjelp. Dette angrer jeg ikke på. Husk at det er lettere av og til å gå den tunge veien når man har gode ledsagere og venner med på tur. Du er ikke alene, og du klarer dette. Husk punkt 1.

Du er sterk!

 

XOXO Tastaturheks

 

Foto: RÅ Foto
2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg