Nå om dagen tenker jeg mye på hva som vil skje dersom jeg finner en mann som jeg vil etablere meg sammen med, og han er barnløs. Jeg dater generelt barnløse menn. Det har jeg skrevet om før. Hva om dette skjer om noen år og da har kanskje mulighetene for å få egne biologiske barn har løpt fra meg? Vil det fungere for oss to?
Jeg har alltid hatt oppfatning av at ekte familie består av foreldre og barn. Altså barn er en vesentlig del av en familie. Hvordan kan man klare å være en lykkelig familie uten barn?
Altså helt barnløse blir vi ikke, for vi har jo Irina og kanskje vi blir så heldige å få barnebarn også.
Men hvordan blir det når Irina flytter ut? Fordi hun er allerede ganske stor, og snart voksen. Derfor sitter jeg og tenker på om det faktisk går an å være lykkelig uten felles barn i ekteskap eller forhold?
Hva med folk som ikke har biologiske barn? Vil mannen min kjenne på dette savnet og vil det ødelegge forholdet vårt?
Noen som kan dele erfaringer?
4 kommentarer
Du kan få min erfaring, som barnløs. Jeg ventet så “lenge” at det plutselig var for sent. Jeg kom tidlig i overgangsalder, 39…og det var jo ikke planlagt akkurat. Jeg har egentlig aldri hatt noe stor sorg på det. Jeg er glad i barn, så absolutt, er tante til mange og jobber jo med barn. Så barn betyr mye i min verden også. Men siden jeg ikke fikk, gikk jeg bare videre. Sånn er jeg “laget”. Det er ikke noe poeng slik jeg ser det og grave seg ned over ting man ikke kan endre. Og jeg og Hr Frodith er vår egen lille familie. Jeg trives med livet mitt, er glad og fornøyd, kanskje mer enn mange andre jeg kjenner. Så jeg tror ikke barn nødvendigvis er det avgjørende for lykke. Men skjønner jo at det er noe spesielt, og hadde jeg fått den gangen jeg var yngre så hadde det sikkert gjort meg glad det OGSÅ. Men lykken skaper man etter min mening selv, uansett hva “ingrediensene” i livet er…
Du er gode. Jeg synes 39 er for tidlig. Håper jeg slipper
Jeg har et vennepar som er frivillig barnløse. De tok et bevisst valg om det før de fylte 30 og virker veldig fornøyde med livet som det er. Imidlertid tror jeg nok at når man dater en som (ennå) ikke har fått barn, er det stor sjanse for at vedkommende vil ønske seg det når han eller hun kommer inn i et fast parfohold. Og kanskje særlig når du har barn fra før – tror muligens det kan fungere som inspirasjon for dem som aldri har tenkt særlig mye over det før? Selv har jeg alltid ønsket meg barn. Jeg vet at jeg kan klare å leve tålig bra uten det på samme måten som jeg kan leve med at jeg ikke fikk drømmejobben jeg ønsket meg så sterkt og arbeidet så hardt for å få, men samtidig er jeg også sikker på at jeg ville blitt lykkeligere med barn enn uten. Så ja, om du vet at dette både er viktig for deg og oppnåelig, så ville jeg ha satset på det uten å nøle <3
Det er jo avgjørelsen som begge må ta