OM DU ER I TVIL- LES DETTE

– det er best å være alene enn å regne med noen som svikter deg…

Da jeg var liten og gikk på barnskole, hadde jeg pianotimer på kulturskole på ettermiddager hver torsdag. Veien til skolen var lang og gikk gjennom en mørk park som var ganske så skummel. Jeg var pysete som et barn kan bli i alderen av 8, og ønsket ikke  å gå alene gjennom parken. Derfor var det alltid kos da jeg hadde med meg noen venninner. Ei jente som jeg regnet med var min venninne var kul og ikke pysete i det hele tatt. Hun hadde alltid mange andre jenter rundt seg og de lo og løp gjennom parken med meg på slep.

Så en dag da jeg gikk ut av garderoben og ventet på min nye venninne, som het Marie, oppdaget jeg at jakken hennes var borte. Og Marie selv var borte.

Neste uke skjedde det samme, og jeg forstod at Marie ikke ønsket å gå sammen med meg. Jeg var redd for å gå bort til henne og konfrontere henne med dette. For meg betød det jo at hun ikke ønsket meg som venn lenger.

Men, hun snakket alltid med meg på skolen og hang med meg i friminutt og fellestimer.

Så spurte jeg henne en dag om hun ønsket at jeg tok følge med henne. Å joda, det ønsket hun. Men, hun måtte gå de gangene vi avtale å gå sammen, så da kunne hun ikke  ta følge med meg likevel.

Dette var greit da, men jeg ventet og ventet på Marie hver eneste uke i håp om at hun ikke stikker før. Men situasjonen gjentok seg. Så en dag spurte jeg læreren om å forlate min pianotime tidligere. Jeg løy at jeg skulle hjem tidlig for å rekke mammas bursdag. Da gikk jeg ut i garderoben og gjemte meg der i en krok. Snart kom Marie med andre venninne på slep.

Kom igjen jenter, vi må forte å kle på oss! Jeg vil gjerne se hvordan hun pysete Lena står og venter på oss, og så må gå så forsiktig gjennom parken! Tenk at det går an å være så pysete, fniste hun.

Hennes ord var som slag i ansiktet mitt. Der stod jeg i kroken og prøvde å ikke gråte. Jeg ventet til de gikk ut, tok på meg jakken og løp mot parken. Der oppdaget jeg Marie og de andre som skulle gjemme seg bak buskene for å se hvordan jeg spaserte forbi. Men jeg gikk istedet rett bort til dem. Da jeg helt nære Marie, så jeg rett i ansiktet hennes, og sa:

– Jeg ville ta følge med deg, men ikke fordi jeg er for pysete for å gå gjennom parken, men fordi at jeg TRODDE DU VAR MIN VENN OG BRYDDE DEG. Men du er visst ikke det, så da er det bedre å gå alene enn å ha en slik venn.

Jeg snudde og gikk jeg hjem mens de stod der tilbake, helt sjokka.

Denne dagen lærte jeg en viktig ting; – ikke vær redd for  å gi slipp på en som ikke er der for deg. En som ikke er ekte venn. En som svikter deg gang på gang. For det er nå en ting å vandre alene i den mørke skumle parken, men er helt annen om du vandrer der alene og en som kan støtte deg bare sitter i buskene og ler av deg!