Din sønn spurte deg i dag om du kunne sitte ved sengekanten og synge til han. Du kjente et snev av irritasjon idet han så på deg med sine store blå øyne med glimt av håp, og brukte ekstra snill stemme når han spurte. Hvorfor skulle du synge? Han er jo ikke liten unge lenger! Skolegutt og burde klare å sovne selv!
Du satt der og tenkte på oppvasken som fylte kjøkkenet, masse klær som ventet på deg på vaskerom, og deilig skumbad som du aldri har tid til som regel. Derfor sa du fort at du har mye å gjøre så han skal være en flink gutt og være vennlig å sovne selv. Du skyndet deg til dine daglige gjøremål for virket så viktige der og da. Viktige og store. Mye større enn noen godnatt sang.
Det ble så mange slike godnatt sanger som du ikke hadde tid til og andre ting som du aldri rakk å gjøre sammen med sønnen din de siste syv årene. Du tenkte at det gjør ingenting. Du trenger jo tid til deg selv. Ja, mamma må jo ha tid til alt! Men døgnet har bare tyvefire timer og du håper alltid å få sove ihvertfall seks timer da.
Da du kom ut etter et bad kikket du forsiktig inn i barnerommet igjennom en liten dørsprekk. Nattlampen stod på og gutten din lå der og sov. Han så virkelig lykkelig og tilfreds ut idet han smilte i søvne og klemte bamsen sin tett til brystet. Du smilte også. Det var jo bra. Der stod du en stund uten å vite at tiden vil gå veldig fort og snart blir han voksen og vil aldri be deg om å synge en godnatt sang igjen.
2 kommentarer
Det er nok mange som kan kjenne seg igjen i dette..
Ja