Livet på “nivå 10”

livet
Nå driver jeg og leser ei bok som heter “The Magic morning”. Jeg fikk tips om den fra min venninne, og jeg prøver å bli bedre på å bruke morgenen mer aktiv. Ikke at dette fungerer alltid, men jeg er godt på vei. Det som tiltrukket min oppmerksomhet var at forfatteren nevnte et fenomen.
Livet på nivå 10.
Hva betyr dette? Det er enkelt: Prøv å vurdere livet ditt fra 0 til 10. Hvor godt fornøyd er du med hvordan du lever. Alt fra jobb til forhold, bolig og hobby, aktivitet og vennskap. Husk at alt skal vurderes ikke i materialistisk verdi eller hvordan andre vurderer deg, men hvordan DU opplever dette fungerer og hvor lykkelig og tilfreds du er med dette området i livet ditt. Jeg vurderer enkelte områder maksimalt som 7, men dog ikke mer. Dette betyr at jeg trenger noen forandringer i livet, slik at jeg blir mer takknemlig, fornøyd og tilfreds. Fordi at livet er kort. Bør man bruke tid på jobben som oppleves som 1, når man kan søke andre jobber og kanskje finne en som er mindre betalt, men oppleves som rene tier?
Hva synes dere om dette systemet?
XOXO Tastaturheks

Sårt at så mange nordmenn må ruse seg for å ha det gøy

Ikke så lenge siden skreve jeg et blogginnlegg om alkohol og barn. Åpenhjertet fortalte jeg om at jeg drikker aldri foran barnet mitt. Det er noe som handler om prinsipp for meg, og noe jeg mener er viktig for min datter. Nå har jeg ingen mål om å fremstå perfekt og fortelle til dere at mitt barn har aldri opplevd rus i livet sitt. Dessverre på grunn av mitt dårlige ekteskap har barnet mitt vært vitne til fest og rus i hjemmet, og det er noe som jeg vil ha skyldfølelse for resten av livet mitt, selv om det ikke er meg som drev med dette, men jeg er mor og min oppgave er å skåne barnet mitt. Derfor velger jeg avholds og rusfritt liv som det lille jeg kan gjøre for henne slik at hun slipper å oppleve mamma med glass i handa.
Etter jeg har lagt innlegget ut traff jeg mange rare reaksjoner. Jeg kjørte igang spørreundersøkelse på min instagram profil og utrolige 70 prosent av respondenter svarte at de synes det er helt innafor å kose seg med noe alkoholholdig i glasset med barna tilstedet.
Nå sitter jeg her som et stort spørsmålstegn. Hvorfor er det så viktig med rus ( ja, alkohol er rusmiddel) før barna har lagt seg? Er behovet for å oppleve rus så stor at man ikke kan vente et par timer om kvelden? Jeg spør nå bare!
Generelt synes jeg at det er altfor mange folk i Norge som elsker å sippe vin: Ofte og vel. Jeg ser det ukentlig i sosiale media. Helgekos er forbundet hos mange med et glass eller to. ” Noe rødt i glasset” heter det på mange Facebook statuser. Slik skjer det hver uke. Når det kommer til ferie og høytider observerer jeg sånt enda hyppigere. Ikke snakke om lørdager på byen. Jeg elsker å spasere meg en tur i den friske luften og kikke på den nydelige byen min. Men mine kveldsopplevelser ødelegges av fulle folk. Før hadde jeg ingen bil og på veien hjem i bussen virket det som de eneste edru folk på bussen var meg og sjåfør. Jeg trenger ikke å nevne her at fulle folk er utrolig ekle. Jeg hater fulle folk. Også om personen er litt “brisen” er dette SYKT SYKT ekkelt, og jeg skulle aldri klart å date en slik person.
Det overrasker meg når nordmenn begynne å spøke med det at jeg er russisk. Det drikkes vel vodka i hjemlandet mitt. Men tro meg, jeg har aldri i hele mitt liv sett så fulle folk som i Norge. Folk som kaster opp rett utenfor utested, som mister bevisstheten og som ikke klarer å styre seg på noe som helst måte. Når det kommer til sosiale ting, slik som dans eller sosialt hygge er nordmenn fremme med øl eller vin. Ellers klarer dem ikke bli utadvente og sosiale, menn klarer ikke by damer på dans, og omvendt.
Med andre ord, jeg skjønner ikke hvorfor folk i Norge må ruse seg for å ha det koselig og gøy. Noen som vet svaret?
XOXO Tastaturheks

 

Har NAV rett å skjære vekk kroppsdelene våre?!

Nav
Det er fredag og jeg sitter her med morgen-te og leser en hårreisende artikkel som flinke journalister i NRK har publisert. Den handler om ei dame med diagnose endometriose som fikk avslag på søknaden sin om arbeidsavklaringspenger dersom hun ikke lar legene skjære vekk livmora si. Jeg vet hvem kvinnen er da er jeg medlem i samme gruppa på Facebok. I likhet med flere tusener kvinner der.
Fordi at jeg nemlig har samme diagnose. Min diagnose heter adenomyose og går ut på at det er endometriose som befinner seg inne i livmora og ikke sprer seg til andre organer i bekkenet. Denne greia ble først oppdaget sommeren 2018, og jeg fikk svar på mine syke menssmerter og store blødninger ved mens som tappet meg for blod mer effektiv enn Drakula klarer. Denne tilstanden gjør at jeg må ta blodstoppende hver måned og går på jerntilskudd fast (som jeg betaler for selv for øvrig). Ellers blir jeg så blodfattig at jeg ikke klarer å gå to meter uten å holde i rekkeverket.
Jeg spurte min gynekolog om jeg kunne gjennomføre hysterektomi (fjerning av livmor), men det var noe hun frarådet meg. Tilstanden min er minimal og kan gå tilbake av seg selv etter overgangsalder. Altså smak på dette: Mine umenneskelige blødninger og smerter ved mens er minimal tilstand. Dette svekker livskvaliteten min kraftig hver måned. Jeg fryser og knasker smertestillende, jeg må ta egenmelding fra jobb, Jeg er sykt heldig med stillingen min som innebærer kontorjobb og fleksitid, slik at jeg kan ta meg fri og avspasere, eller komme på jobb senere når smertestillende virket først. Men ikke alle kan få slik ordning på arbeid, noe som betyr at de må være hjemme. Jeg kan ikke forestille meg engang de smertene kvinner med stor grad av endometriose lever med! Siden mine menssmerter bare er “minimal tilstand”.
Så tilbake til operasjon som behandling. Gynekologen min mente at en slik operasjon ikke er en quick fix på tilstanden. Min adenomyose lar seg behandle slik, siden man ikke  har livmor- har man ikke problem. Men det er ikke tilfellet med endometriose! Siden den kan befinne seg rundt i magen overalt! Skal man fjerne da ALT i magen hvor endometriosen herjer uhemmet?!
Alle oppegående mennesker forstår jo at enhver operasjon innebærer risiko: Man kan plutselig få bivirkninger av narkose, blødninger, skade på tarmen og nærliggende organer, noe som er vanlig ved slike operasjoner, samt mer smerter og betennelser i etterkant. Jeg snakker ikke nå om psykiske skader som ei kvinne i 20-årene får ved å fjerne livmor. Tenk å ikke ha mulighet til å få barn. Det er ganske hardt og det blir verre om man ikke oppnår bedring og skjønner at operasjonen var unødvendig egentlig!
Her er mitt spørsmål til NAV, Har det fullstendig rabla for dere der oppe? Hvordan kan man KREVE at en person skal fjerne kroppsdelene sine? Hvordan kan en tvinge en pasient i en svært sårbar livssituasjon å gå gjennom en risikofylt operasjon når det er ikke snakk om liv og død? Jeg håper dere aldri vil komme i en slik livssituasjon hvor dere bokstavelig talt sitter uten brød på bordet og kravet om å få mat og overleve er å kutte i kroppen sin og fjerne kroppsdeler. Helt seriøst? Sånt umenneskelig shit har jeg aldri møtt i russland eller andre land som Norge kaller for barbariske.
Jeg liker ikke slik utvikling mildt sagt og sitter her og nesten hyperventilerer. for jeg har jo angst. hva om NAV krever at jeg tar lobotomi for å bli friskere i neste omgang? Finnes det grenser for galskapet her i landet mon tro?
XOXO Tastaturheks

Livet ER urettferdig uansett hvor mye dette irriterer deg

Foto: RÅ Foto
På onsdagen postet jeg et innlegg om min mening om det å bli organdonor. Så klart hadde den reaksjoner. Jeg er egoistisk og jeg fortjener ikke bli reddet om jeg blir syk og diverse greier som folk med svær rettferdighetssans lirer fra seg når dem føler at noe er urettferdig. Og vet du hva: Jeg forstår dere kjempegodt. Dere som er så sure og mener jeg ikke burde være ærlig om mine valg.
 Det føles utrolig urettferdig at noen ikke gidder å donere sine friske innvollene mens andre skal donere og berge denne egoistiske selvgode drittsekken fra døden. Mens andre kanskje fortjener dette mer?
Saken er at jeg har og gedigen rettferdighetssans. Den får meg til å grine om noe er urettferdig eller heller rope og slå om jeg føler at det absolutt ikke burde være slik!
Men til deres og min skuffelse må jeg meddele at livet ER urettferdig generelt. Sånn er det bare. Om dere blir sure nå igjen så her er noen spørsmål til dere til å reflektere over.
– Er det rettferdig at jeg ikke ønsker flere barn, men blir gravid tross prevensjon og min voksne alder og tar abort mens nabodama på 25 med hus, god jobb, mann og med livets største ønske om å bli mor er ufrivillig barnløs?
– Er det rettferdig at du spiser sunt, trener og passer på kroppen som bare du kan, men får kreft og naboen din drikker og fester, røyker og spiser junkfood, men lever til 90 uten eneste sykdom?
– Er det rettferdig at du ikke røyker eller drikker, passer på kostholdet og trener, men dør og de friske organene dine vil bli gitt til en som drakk hele livet og skadet kroppen sin, men fikk leve lenger enn deg og fikk alle de friske organene dine?
– Er det rettferdig at vi sitter her i Norge og syter over det at vi spiser for mye kjøtt mens folk andre delen av verden dør av sult?
Denne lista her er uendelig. Noe kan vi regulere i samfunnet til at dette blir noenlunde rettferdig, og noe kan vi ikke gjøre rettferdig. Sånn er det bare. Uansett hvor mye vi prøver går det ikke an. Samt at rettferdighets forståelsen varierer fra folk til folk. Livet ER urettferdig og KAN IKKE kontrolleres. Slutt å rope og bruke energi på dette!
XOXO Tastaturheks

Nei, det er ikke egoistisk å ikke ønske å bli organdonor

Jeg havnet nok igjen i en diskusjon i ei gruppe på Face. Der stilte trådstarter et spørsmål til oss alle om vi er organdonorer eller ei. Det var ønskelig med forklaring på hvorfor ja eller nei. Jeg skrev at jeg er ikke organdonor og vil ikke forklare hvorfor. Tilbake fikk jeg kommentarer at det er svært egoistisk av meg å ikke bli donor om jeg er frisk. Så her er mine tanker om saken.
Nei, først og fremt synes jeg ikke at det er egoistisk å ikke ønske å være organdonor om man er frisk. Det kan være diverse årsaker til dette. Noen mener at en vil ikke leve om en blir hjerneskadet, noen har religiøse overbevisninger eller tro som tilsier en at en skal være “hel” når en skal dø. Jeg har ikke religiøse ting som hindrer meg, men det å bli donor er skummelt. Jeg vokst opp i et land hvor alle som egnet seg kan bli donorer og man trenger ikke tillatelse fra pårørende om man er dø. Jeg husker svært godt alle de “skumle” saker som dukket opp i media om legene som ikke gjorde nok for å berge livene til døende pga donasjon, og pårørende som gikk til retten. Dette var svært belastende for pårørende, legene og ikke minst oss som observerte alt dette. Så jeg har liksom skrekk og frykt knyttet til temaet. Frykten min er ikke helt ubegrunnet da jeg leser om flere tilfeller hvor folk ble erklært hjernedøde og klargjort til organdonasjon, men våknet igjen og ble friske siden. Legene er ikke guder så de kan jo også ta feil, noe som er veldig normalt og menneskelig. Nå diskuteres det ny metode som vil gjøre at donorer blir klarerte for organs transplantasjon. Denne metoden vil ikke gi sjanse til slike pasienter som er hjerneskadede. Jeg vil leve. Uansett om hjernen min blir skadet. Så jeg vil bli sikker på at det vil bli gjort alt for å berge meg. Man kan ikke kalle dette for egoisme. Det er naturlig å ønske å overleve.
Jeg ble spurt om jeg vil takke nei til organ om jeg blir syk og trenger transplantasjon. Dette er fordi at jeg ikke ønsker å bli donor selv. Og igjen svaret mitt er nei. Jeg vil ikke takke nei, for jeg vil leve. Igjen.
Noen kanskje vil mene at slike refleksjoner er urettferdige, men livet generelt er urettferdig. Jeg som passer på kroppen min og spiser sunt, ikke røyker og ikke drikker, kan bli syk eller plutselig dø, mens en som drakk for mye og fikk leversvikt kan få en ny frisk lever og så fortsette livet sitt. Vi kan ikke sitte og tenke rettferdighet hele tiden. Livet er bare slik. Så jeg reagerer ikke når noen sier de ikke ønsker å bli donorer på noe måte. Men jeg har enorm respekt for de som velger å være det. Kanskje jeg skifter mening etterhvert om norske leger velger de metodene som vil gjøre meg trygg på at de skal kjempe for livet mitt til det siste sekundet. Blodgiver vil jeg gjerne være, men det kan jeg ikke pga at jeg har jernmangel som følge av min adenomyose (En type endometriose). Så jeg satser på at blodprosenten min blir mye bedre etter overgangsalderen så da kanskje kan jeg også bidra.
Hva synes dere om saken? Enig eller uenig med meg?
XOXO Tastaturheks

 

Ordentlige jenter skræver ikke!

jenter
Som dere vet er jeg ganske hissig person. Hehe, det legger jeg ingen skjul på. Flere ting kan irritere meg grønt og uventet, slik at jeg blir overrasket og forskrekket over meg selv. Gidder ikke finne på unnskyldninger her hvorfor jeg er slik, og nevne konsentrasjonsvanskene mine, traumer og angst. Jeg er bare slik. Punktum. På toppen av lista ligger det såklart diverse stygge kvinneundertrykkende utsagn som kan provosere meg. En av dem er “ordentlige jenter skræver ikke!”.
Altså når sitter jeg i dongeri på torget og plasserer bena mine slik jeg vil selv og som føles og kjennes behagelig så ber jeg Bestisen knipse et bilde av meg som jeg legger ut på SoMe så vips noen skriver med en gang:
“Det kunne vært finere om bena dine var samlet!”
Javel, hvorfor det skulle vært finere da? Hvorfor får ikke han mannlige kompisen min samme kommentarer? Han får jo bare skryt om han sitter slik, for det er så mandig og tøft.
Eller så driver jeg og legger ut et bilde av meg i shorts eller kjole. Der sitter jeg litt fritt uten å holde bena tett samlet. Hva får jeg da av kommentarene?
“Jeg ser undertøyet ditt!”
Ja, og så? Du ser jo det. Noe som betyr at jeg har tildekket meg. Hva er ditt problem? Hvorfor bloggvennen min får vise trusene sine uten problemer? Aner ikke.
Det verste jeg får høre fra fotografer er at jeg burde sitte med bena samlet. Helt seriøst? Må vi fortsatt snakke om denne dritten?
Jeg sitter slik jeg vil, enkelt og greit. Kall meg for ordentlig jente eller ei.
XOXO Tastaturheks
Foto: RÅ Foto

 

Slutt å snakke livet ditt ned!

livet
I helga satt jeg på Face mellom skriveøkter. Jeg deltar der i en gruppe med single folk. Jeg liker gruppa rett og slett. Det er masse morsomme spøker der og gøyale folk, og jeg liker gruppens joviale admin. Gruppen er stor med 9k medlemmer. Det er klart at “kvalitet” på potensielle dater der er noe varierende og folk kan ikke forvente seg at de som er single er alle kjekke, rike og populære.
Derfor ble jeg så overrasket at det dukket det opp en middelmådig mann som mente at han aldri kunne date noen i gruppa der. Det er liksom bare tidsfordriv for denne kjekke mannen. For han skulle ikke tatt med tang i noen av de som er medlemmer der. Altså jeg er alltid så smigret over folk som sitter og snakker dritt om livet sitt. Ja, for gruppa du deltar i på Face er også en del av ditt liv. Om du synes at den er helt ræva hvorfor velger du å være der?
Jeg er ikke med på det jeg ikke liker, med mindre det er så godt betalt at jeg kan leve resten av livet mitt på dette. Til og med da vil jeg tenke minst ti ganger før jeg hopper uti noe som jeg synes jeg er for god for. Dersom vi skal tro på psykologi så vil vi etterhvert bli til det vi omringer oss med. Om jeg er medlem av gruppa jeg synes består av fæle folk så vil daglig kontakt med disse folka påvirke meg i slik grad at jeg tilegner meg enkelte egenskaper fra dem. Eller enda verre, at jeg vil tro at jeg er så mye bedre at jeg stopper å utvikle meg totalt. Det blir skikkelig komisk og overraskende for denne fyren når han skal prøve seg på virkelig kule og populære damer og får “dritt og dra” tilbake fordi at han har så lav kvalitet for dem. Noe han ikke vil erkjenne da han opplever at han er helt konge sammenlignet med andre gruppemedlemmer.
Kjære vene, slutt å snakke dritt om noe i livene deres! Dette er usunt og fører ikke til noe godt. Det har jeg erfart selv og fortsetter å erfare. Er typen din vanskelig og bitchete- bytt type, ikke gå rundt og syt. Du understreker for deg selv og andre at du fortjener slik type som behandler deg som en dritt. Suger jobben til de grader- bytt jobb eller finn noe positivt ved den, kjemp for å få det bedre der (Noe jeg gjør akkurat nå), men ikke bare snakk dritt non stop.
Med andre ord, slik bør deg, meg og mannen på gata jobbe med. Det er usunn og uproduktiv vane.
Driver dere med sånt? Svar ærlig

 

XOXO Tastaturheks

Foto: RÅ Foto

Når cola er det eneste som funker

Jeg drikker ikke cola, for cola er usunt og avhengighetsskapende. Jeg hater å være avhengig av noe eller noen. Pluss at jeg prøver unngå usunne matvarer. Da jeg kommet til Norge i 2004 ble jeg helt avhengig av cola. Den har jeg aldri smakt før, og derfor ble jeg så sugen på denne deilige. kjølig drikken som gir masse energi. Akkurat som en rusmisbruker som blir avhengig av noe som gir en digg opplevelser. Jeg holdt meg våken og smaken var himmelsk. Så startet jeg noe som hadde påvirkning på helsa mi. Nemlig, jeg drakk opp til to liter med cola DAGLIG. Til alle måltider og til mellommåltider, til kos og til pauser. Jeg nøt den deilige brusende smaken og energikikk som følge.
Om fem måneder fikk jeg ekstreme smerter i tenner. Tannlegen kikket alvorlig i munnen min og spurte hva jeg driver med for noe. Tennene mine var svært skadet og i tillegg til syreskader hadde flere hull. Det ble dyrt for meg for å si det mildt og jeg ble fastbestemt for å kutte cola. I årene etter drakk jeg noe cola sporadisk. Sist jeg nøt glasset med cola var nok for tre år siden. Helt til i går.
cola
Da jeg fikk omgangssyke, nei ikke sånne kosesyke hvor du får masse hyggelige omganger, men skikkelig greia med oppkast og alt snacks som følger med. Jeg hadde ikke valg da jeg hørte at man kan kureres med cola. Gjett om den virket!
Cola+ Paracet- Den magiske oppskriften
Jeg er friskere i dag og fortsetter på cola, men håper jeg slipper å bli avhengig denne runden.
Drikker dere cola?
XOXO Tastaturheks
Foto: RÅ Foto

 

Uken som gikk

uken
Søndagskveld er til for ukens refleksjoner her i huset. Nå sitter jeg her og skriver om tilbakeblikk på dager som gikk. Denne uken var ganske sløv, da jeg ble syk på mandagen og var sløv resten uke. Som toppen på alt fikk jeg skikkelig omgangssyke på fredagen og dermed gikk alle helgens planer i vasken. På bloggen stod det bom stille og da skjønte jeg at det må være et tegn på at jeg trenger hvile. Derfor har vi hvilt med altfor god samvittighet hele helga.
Jeg er glad for at formen er mye bedre nå. Akkurat nå sitter jeg og ser på en russisk serie om de stakkars folkene som havnet i fengsel under Stalins regime, og gleder meg over at jeg er så privilegert å bo i et fritt land og slippe flere grusomheter.
Hvordan deres uke har gått?
XOXO Tastaturheks
Foto: RÅ Foto

 

Jeg burde ha tatt annerledes valg i livet mitt…

meg
I går var jeg syk og en smule deprimert. Det er så typisk at på slike dager dukker det opp diverse minner fra fortiden, og jeg bruker å ligge der, bla opp i gamle bilder,  og tenke over hele livet mtitt rett og slett. Noen av disse minnene er fine og regnbuefargede, og får meg til å smile bredt, og noen riper i sjela mi med tusen små irriterende kroker. Hvor fornøyd jeg er med livet mitt? Hva om jeg kunne spole alt tilbake, og ta annerledes valg?
valg
                                     Meg og Irina i 2009
Når jeg tenker slik kommer jeg på det at de viktigste ting i livet mitt kunne vært annerledes da.
Burde jeg få barn med en mann jeg kjente så lite? Burde jeg gifte meg kun fordi jeg hadde lyst på familie og barn? Hva skulle skje om jeg valgte annerledes? Kanskje kunne jeg komme til Stavanger mye tidligere, finne meg en fin oppegående mann og nå sitte med stort hus, hund og tre gutter, slik jeg drømte da jeg var liten? Når jeg tenker slik da stikker angsten meg dypt i brystet: Om jeg skulle få alt dette jeg drømte om som barn, skulle jeg da aldri fått min verdens beste datter? Det kan jeg ikke se for meg. Rett og slett.
valg
                 Meg som brud i 2006
Hva om jeg ikke giftet meg da og ikke hadde forferdelig og sårt ekteskap? Da skulle jeg kanskje aldri fokusert meg på det jeg virkelig drømmer om og skulle aldri studert videre og kommet meg et stykke opp med skriving? Familielivet skulle kanskje blitt mer enn nok for meg? Hvem vet, det er ikke mulig å svare eksakt på.
valg
                             Meg og søster i 2010
Om jeg valgte å bli hjemme og aldri dristet meg å forlate god studie, doktograd i Moskva og supersnill kjæreste som elsket meg høyt, og min varme og støttende familie, da skulle jeg aldri opplevd alt det vonde jeg opplevde i Norge, Men skulle jeg blitt til det jeg er nå? Skulle jeg oppdage landet jeg virkelig ville leve resten av livet mitt i? Da kunne jeg aldri bodd i Norge.
valg
                     Meg på bursdagen til Irina i 2013
Når jeg tenker tilbake, angrer jeg på ting, men samtidig står jeg for mine valg. Jeg velger å tro at det som skjedde meg og det som ble gjort har sin mening. Det er lite vits å sitte og angre i etterkant, tenker jeg. Livet mitt er komplett og alle mine valg førte meg dit jeg er nå. Så det var ikke forgjeves.
Angrer du på dine valg i livet?
XOXO Tastaturheks
Foto: RÅ Foto/ Privat