“Det er ikke feminister sin skyld i at jenter ikke liker deg”

I dag fikk jeg øye på et helt idiotisk (etter min mening) budskap som ble lagt ut i en gruppe på facebook. Ja, det kunne vært morsomt, men jeg synes ikke at mobbing etter vekt og livssyn er morsomt. Så umorsom som jeg er svarte jeg at jeg er ihvertfall tynn og er fortsatt feminist. Take it or leave.
Såklart fikk jeg tonnevis med dritt tilbake. Fra menn som tåler ikke at en kvinne kan svare tilbake på noe hun mener er ren bullshit. Det er menn som sitter og snakker om at alle feminister må være tykke, stygge og ensomme kjerringer som ikke klarer å finne en “bra mann” og derfor hater alle menn.
Dette er noe som ikke stemmer til de grader, og såklart blir de urolige og sinte når de ser at dette stemmer ikke, og at moderne kvinner liker å stille krav. Det kunne vært digg om kvinner ikke stilte krav overhodet og bare forgudet alle menn, men slik går det altså ikke.
Jeg personlig har aldri møtt en virkelig kjekk, attraktiv, vellykket mann med godt selvbilde som slengte slike vitser rundt seg og tolket feminisme som noe negativt. Så vil man oppdage en looser snarest mulig- sjekk Facebooken hans.
Så kjære sure og ikke sikre på seg selv menn. Det er ikke feminister sin skyld for at dere ikke er attraktive for fine damer. Se litt på holdningene deres.
Klem
signatur

Om røykere burde isoleres?

For noen uker siden så jeg dette herlige skiltet i noen av humoristiske gruppene på Facebook. Da streifet en tanke meg, og tanken var slik:
Hvorfor kunne vi ikke skaffe plasser hvor røykere kunne ta seg et røyk slik at de slipper å både å irriteres selv og irritere og forgifte andre?
Det ble en heftig diskusjon i gruppa såklart hvor røykere var minst like agressive som ikke-røykere. Røykere påpekte at dem ikke ønsker å separeres fra resten av samfunnet. De har samme krav på å sitte blant folk og ta seg et sig en lørdagskveld. Om røykere skal jages og shames så bør alle som bruker parfyme overdrevent vel gjøre det også.
Ikke-røykere påpekte at dem vil ha fred fra giften og vil ikke inhalere den så det skulle bare mangle at røykere burde isoleres mens dem sitter med røyken sin. Frisk luft er for alle da!
Jeg mener at det skulle være fryktelig trist om jeg skulle vært en røyker og skulle shames big time for uvanen min. Det er ganske belastende i seg selv å røyke: man bruker masse penger, lukter vondt og pådrar seg en haug med helseproblemer. I tillegg til alt dette blir man sosialt shamed. Dette er psykisk belastende. Samtidig jeg som person med sterke allergier og astma, ønsker meg frisk luft uten bli påtvunget til passiv røyking. Før lovverk om forbud mot røyking på offentlige steder kom, slet jeg skikkelig med å være sosial. Jeg kunne ikke gå ut rett og slett.
Derfor tenker jeg at det er helt greit å skaffe egne plasser for røykere. Slik det er nå så er det ingen plasser for dem. Da har man ingen valg. Jeg er sterkt imot røyking, men tror ikke det er noe særlig demokratisk når folk blir fratatt valget. Men ikke på bekostning av min helsa altså.
Deres mening?

Jeg har Googlet meg selv… Hjelp!..

Det sies at potensielle arbeidsgivere, dater og nye bekjente vil gjerne google navnet ditt. Derfor er det lurt å ta en titt i ny og ne for å oppdage hva Mr. Google har å avsløre om deg. Det er noe jeg gjorde om morgenen og våknet brått. Nemlig fordi at jeg oppdaget masse rart.
Det dukket opp en nettdebatt som jeg skrev for hele fem år siden! Der skriver jeg at sladring er forbeholdt kvinnfolk og uttrykker meg ganske så “ufeministisk”. Så dukket det opp artikkel som ble nylig publisert i KK, på UIO sin avdeling for psykologi. Jeg ble visst et klinisk eksempel på person som har angst og derfor tisser på seg. OMG!
Altså, som person som valgte å flashe med privatliv i offentlighet var jeg klar over at man vil finne flere ting på Google om seg selv, men jeg var absolutt ikke klar over at hver minste detalj eller utsagn kan havne på det store Internett-havet og dukke opp som noe rart i etterkant. Ikke for å nevne at all bullshit jeg noen gang har skrevet på Facebook eller i et offentlig debatt også har havner ditt.
Jeg har ikke noe annet valg enn å bare stå for alt jeg har sagt og gjort hittil og ta konsekvenser om det måtte dukke opp, men fra i dag blir jeg mer påpasselig rundt det jeg skriver og poster.
Har dere prøvd å google navnet sitt? Ble dere overrasket?

Slått og rispet i ansiktet av en ansatt på neglesalong i Oslo!

tastaturheks
Kan dere forestille seg situasjon hvor en kvinne drar til neglesalong i Norge for å legge negler, blir misfornøyd med arbeidet som ble utført og så drar tilbake for å klage. Så blir hun kjeftet på, så slått og rispet i etterkant? Vanskelig å forestille seg her i Norge? Tenk deg om!
I går satt jeg og chillet og oppdaget dette her på Facebook. Skrekk og gru!
Videoen som ble lastet opp viser en ansatt gå til angrep på kunde som ville filme hennes verbale vold. Ifølge damen som la ut videoen kom hun til salongen sammen med ei venninne. Damen var visst redd å dra dit alene siden ansatte var utagerende (kommer frem fra kommentarene på salongen sin side). Så ville de opplyse ansatte og eieren om at de var misfornøyde med utført arbeid. Noe de ville få fikset asap. Tilbake fikk de massivt kjefting, som ble så voldsomt at ei av venninnene måtte dra frem telefon for å få dokumentert måten ansatte snakker på. Det kommer tydelig frem på videoen at ansatt (som var synlig gravid) gikk bort fra andre siden av rommet for så å angripe damen som filmet. På videoen kan man se tydelige spark og jentene som skriker “nei. nei” idet de blir angrepet. Jeg satt helt sjokket og tenkte at det må være sykt kjipt for både kunden og eieren av salongen. Jeg hadde ingen tvil om at ansatt får sparken med en gang og blir anbefalt psykiatrisk hjelp. Fordi at jeg personlig mener dette er ganske bekymringsverdig med tanke på babyen i magen.
Men sjokket mitt nådde toppen da salongen lagt ut “unnskyldninger” i dag. Der skriver dem tydelig at det var kunde sin feil og lyver åpenbart om at kunde gikk til angrep og ansatt måtte “beskytte sin graviditet”.
Altså, nå spør jeg hvor grensa går?!
Hva tenker eieren av denne salongen med? Det finnes video bevis og minst tre vitner som viser at din ansatt angrep kunde og prøvde å ta privat eiendel (telefon) fra kunde samt slått og kloret en? Og du står der og driter ut både deg selv, salongen din og hele bransjen du driver med? Er dette mulig? Vet hun at det er ulovlig i Norge å ta personlige eiendeler fra folk med makt?
Jeg grøsser bare. Kommentarene under saken var rene mareritt. Kvinner skrev at flere var utsatt for vold på denne salongen, samt det ble brukt NEGLELAKK LIM for å fikse løse øyevipper med farlige konsekvenser for øynene, flere hadde betennelse i hendene og fingrene som følge av slurvete hygiene der.
Det foreligger artikkel fra TV2 som oppdaget at denne salongen slurvet med hygiene og hadde potensiell fare for smittsomme sykdommer da de brukte samme utstyr på flere kunder.
Omg. sier jeg bare. Hvor er helsetilsynet, politi og sunn fornuft. For Guds skyld, jenter, hold dere unna slike sjapper for helsa og psyke sin skyld!
PS: jeg er glad jeg fikser neglene mine selv…

 

 

Slutt å fortelle meg at jeg fortjener dette!

Her sitter jeg og sola skinner, jeg har spist masse tørket frukt i dag og nå har jeg kjempelyst på en is. Jeg vet at dette er ikke sunt for huden min, men klarte ikke å motstå.
«Shit, det fortjener jeg jo!» sier jeg idet jeg tenker på det at jeg har tross alt var superflink med å avstå alle søte saker til uka. Jeg går til kjøleskapet og fisker ut en is, og spiser den med god samvittighet. Det jeg tenker nå er hvor farlig og usunn uttrykket «Det fortjener du!» egentlig er. Alle gode ting må fortjenes.
Har dere lagt merke til at man bruker uttrykket bare om gode ting. Liksom ingen fortjener dårlige ting. Ingen fortjener å bli syk fordi en ikke klarte å leve sunt. Ingen fortjener å være fattig fordi en ikke gidder å være fornuftig med penger. Alle fortjener å være stramme og pene fordi at de har jobbet for det. Alle fortjener å bruke pengene sine på tur og kos fordi de har jobbet hardt for å tjene dem. Så dette uttrykket gjør noe med en.
En føler at en får resultat av det man jobbet med, men en blir ikke ansvarliggjort for noe man ikke klarte så bra eller valgte feil. Og hva dette kan føre til? Til følelsen av urettferdighet og en sånn veldig vanlig utrrykket « hvorfor får andre det til, men ikke meg?» Det er jo helt umulig å tenke at man kan faktisk ikke fortjente det samme som andre får til. Nemlig fordi at man ikke lagt inn like mye arbeid i dette. Nei. For jeg fortjener det jo! Jeg fortjener alle gode ting.
Hvorfor må man fortjene noe? …Istedenfor å si til seg selv at « ja, jeg tillater meg dette». Når man mener at man fortjener noe og tar og gjør det så skaper det en slags situasjon hvor man ikke ser konsekvenser. Dersom man reflekterer at ja, det er her og nå jeg tillater meg dette, jeg er en voksen person og er klar for å ta konsekvenser av mine handlinger, så skaper det ikke unødvendig frustrasjon senere.
Hvorfor må vi fortjene å gjøre noe i det hele tatt? Hvem setter disse grensene? Merk at det er ofte noe som foreldrene sier til barna « først middag så godteri», « hvis du blir flink så får du…». Senere blir det til « Du fortjener det!», men denne gangen er det oss selv som er den strenge mamma eller pappa. Vi må fortjene å kose oss, vi må fortjene å få noe til, vi kan ikke bare gå og ta det.
Jeg liker ikke uttrykket, men hvor vanskelig er det å bli kvitt det når man hører det hver gang opp til flere ganger. «Du fortjener det!» hører man fra reklame som mener at kun denne sjampo er bra nok for håret mitt, alle andre suger og om jeg kjøper de andre så dette er fordi at jeg ikke har fortjent det rett og slett.
«Du fortjente det» hører jeg fra ei venninne som ser på rosene fra en venn. Ja, om han besøkte meg uten å gi meg blomster så dette er fordi at jeg ikke har fortjent å få blomster. Enkelt og greit.
«Det fortjente du jo» sier mamma når jeg sier at jeg har brukt sykt mye penger på shopping på jentetur. Selv om om jeg var fornuftig og sparte litt så kunne jeg åpne postkassa uten hjertebank i frykt for nye regninger.
Jeg bruker uttrykket veldig ofte selv, men klarte aldri å reflektere over det tidligere. Jeg liker jo konseptet og mener at livet er skapt for å nyte det og unne seg mange gode, flotte ting, både fysisk og emosjonelt, men sorry, i det siste har jeg problemer med dette uttrykket og vil være påpasselig med å bruke det.
Så nå spiser jeg is fordi at JEG KAN og JEG HAR LYST på. Jeg trenger ikke å fortjene en is, damn it

 

Jeg er drittlei av å beklage for at jeg er russisk!

Det var ikke en og to, og ikke heller tre ganger jeg har tenkt før jeg skrevet denne artikkelen. På den ene siden ønsker jeg ikke å syte og klage fordi at jeg elsker Norge og har det fint her, på den andre vil jeg være ærlig med dere og fortelle ting slik de er. Jeg er veldig lei meg for at jeg opplever at folk ikke liker meg eller tar avstand fordi at jeg er russisk. Stadig leser jeg noe dritt i aviser om russere, eller ser dritt på TV. Såklart går det utover meg!
Jeg er helt fullstendig klar over at Russland oppfører seg både uhøflig og rart på verdens politiske arena. Men skal JEG straffes for dette? En person kan ikke velge hvor han eller henne blir født. Det er ikke min feil at jeg er født russisk, at jeg har russisk mentalitet og at jeg har russisk pass. Jeg skulle ønske flere folk så meg som en person uten å se utelukkende nasjonaliteten min og dømme etter den med en gang.
Gjennom mine femten år i Norge føler jeg at jeg beklager og beklager gang på gang for at jeg er russisk. Jeg beklager for dette på jobb, jeg beklager for dette på privaten. “Sorry, jeg er russisk, så dette var misforståelse”. “Beklager, jeg er russisk så jeg tolket dette slik”. Hva om jeg kunne slippe dette? Hva om jeg kunne bare si at jeg misforsto, bare misforsto siden jeg er Lena som kan misforstå. I likhet med andre folk. Ikke fordi at jeg er Lena fra Russland som misforstår norsk, og som forventes å misforstå uansett hvor bra hun kan språket?
Jeg opplever at et norsk pass er som magisk bilett som åpner mange dører. I likheten med norsk navn. Først da jeg fikk norsk navn oppdaget jeg at jeg ble tatt for å være en av “sine egne”. At jeg for et sekund sluttet å være “den russiske damen”, og ble bare Lena. Prisen for dette var at jeg måtte gi slipp på mitt etternavn som gikk i arv og ta i bruk etternavn som jeg egentlig ikke har noe tilknytning til. Men det opplevdes som så lite. Siden premien var å føle seg som alle andre. Ikke skille seg ut og slippe å beklage mitt opphav.
Når jeg ser mine norske venner med sine “ekte” etternavn og norske pass komme i banken og åpne konto uten trøbler og for mange spørsmål, mens jeg sitter der med passet mitt og fyller uten haug med papirer. Siden jeg er russisk, du vet. Og da bør jeg automatisk bevise at jeg vil ikke gjøre noe galt, at jeg er fredelig og følger norske lover. Eller når vi passerer toll kontrollen og min venn går igjennom uten at personalet kikker i passet hans engang, mens alle mine papirer studeres nøye og jeg må svare igjen på en haug med spørsmål. Fordi at jeg har “feil” pass. Eller i jobbintervju når jeg snakker med aksent og får “kompliment” for dette.
– Oi, du snakker med aksent, men vi var sikre på at du er norsk siden du skriver så bra og har et norsk navn!
Folkens, det er ingen kompliment. Seriøst. Dette er ganske sårende. Hvertfall for meg. Ingen sier jo til person i rullestol “Oi, du så som om du kan gå selv på bilder og du beveger deg så fint ellers”.
Så det er mitt lille hjertesukk for i dag. Jeg forstår kjempegodt at folk er flinke til å gjøre jobben sin, og sikkerheten kommer først. Jeg skjønner godt at jeg trolig aldri vil bli “en av” nordmenn. Men jeg vil gjerne slippe å beklage for at jeg er russisk.
Jeg vil få mulighet til å være stolt av dette!

 

Du som ser på meg med misunnelse i blikket … 

Misunnelse

Du som ser på meg med misunnelse i blikket …

Idet du kommenterer at jeg må være heldig som er så tynn.

Ved en felles lunsj med mine venninner byr du på sjokolade, og idet du strekker den til meg, fanget jeg blikket ditt. Et blikk som sier mer enn ord. Så takker jeg pent nei, og du klarer ikke å la være å utbryte. «- Det skader vel ikke å ta litt sjokolade! Det er så typisk; – de som er tynne spiser ikke noe usunt. Skulle ønske det var omvendt».

Hva skal jeg svare til deg? At magen min ikke tåler sjokolade? At denne lille biten er nærmest gift for meg? At jeg selvsagt  ikke har lyst å være vanskelig eller uhøflig, men perspektivet i det å sitte på do resten av kvelden fordi jeg måtte være sosial og spise som alle de andre, er ikke særlig fristende.

Jeg ser nemlig med misunnelse i blikket på mine venninner som har former. De kjøper seg flotte bluser med dype utrigninger. Jeg kjøper meg push up. Jeg ser med misunnelse på dem som har karriere, familie og flere barn. Mens de som lander på sofaen etter en lang slitsomt dag med smårollinger, ser med misunnelse på meg som nyter sin morgenkaffe i ro og fred i helgene.

Vi har så gjerne lyst på noe som andre har, noe som er ikke vårt, men som kanskje ikke passer oss likevel. Vi ser på dette, det vi ønsker oss, som noe vi ikke kan få og glemmer. Vi glemmer det vi har, som er verdifullt og har stor betydning i livene våre, som vi burde være takknemlige for.

Det å alltid ønske seg noe og overse hva en selv har, gjør oss ikke lykkelige på sikt.

Hvorfor gjør vi dette da, mon tro?

 

XoXo Tastaturheks

Elsk- hat forhold med Ikea

Vi driver å pusser opp rommet til Irina. Jeg skrev før at jeg er ingen interiør dame og hater alt som har med oppussing å gjøre. Men jeg ønsker meg noe “instavennlig” leilighet og ungdommen ønsket seg et flott rom. Så da ble det slik.
Vi dro på ikea opp til fire ganger siste to ukene, og vet du hva? Dette er slitsomt i lengden. Lørdagen forrige helg ble en evig Ikea dag. Frokosten var digg og det er generelt bare ordentlig gøy å drasse rundt og se på de flotte rommene der, drømme seg bort til sin perfekte leilighet. På slike dager elsker jeg Ikea! Ja, med hele mitt hjerte.
Men når man må shoppe masse masse ting i rekordfart, og grave i alle hyller, finne det som finnes kan og bestille det som ikke finnes, hente tunge varer på lageret i ugga bugga og montere hele dritten er ikke gøy. På slike dager hater jeg Ikea. Rett og slett.
Så forrige lørdag var en slik elsk- hat dagen. Men nå er rommet klart og jeg vil spørre Irina pent om å få vise den på bloggen min. Håper det går greit for henne.
Hva er ditt forhold til Ikea?
XOXO Tastaturheks

Kjære syklist, jeg vil ikke havne i fengsel fordi at DU ikke lærte ungen din trafikkregler!

Sommeren er i byen, men her i Rogaland merkes det lite til lavere trafikk. Spesielt i byen vår svermer det av biler som skal kjøre forbi mot Stavanger. Når jeg er i trafikken så er det tre hovedting som irriterer meg grønt og skaper farlige situasjoner:
– Træge gamlinger som kjører.
– Ungdommer som fikk sertifikatet, men ikke lærte seg å kjøre pent.
– Frekke syklister.
La oss snakke i dag om sistnevnte. Om morgenen kjørte jeg til jobb og ble vitne til at ei jente på ca 6 syklet midt i veien uten hjelm og uten å se seg for. Hun syklet rett foran bilen min i sneglefart og jeg var nødt til å bråbremse da jeg kom fra svingen og det var bare rene og skjære flaks for at jeg alltid holder meg til fart-sone. Om jeg drev og kjørte bittelitt raskere er det ikke sikkert at jeg skulle klare å bremse så effektivt. Hjertet mitt hoppet opp og så falt rett i skoene mens jeg fortsatte å kjøre supersakte etter barnet i tvil om jeg burde tute og jage henne av veien, eller skulle bare la være for å ikke skremme ungen unødig. Jenta svinget til side og jeg fortsatte å kjøre frem, men stresset var utrolig høy og jeg kjørte resten av veien med høy puls.
Kan jeg bli sint på ungen? Nope. Fordi at voksne her på Jæren sykler like ræva: Uten hjelm, uten å stoppe for å gå over veien, rett foran biler med rumpa oppi været når det egentlig finnes sykkelveien rett ved siden.
Ja, folkens, det er utrolig mange sykkelveier her i området. Staten skriker om at flere skal sykle og nærmest tvinger folk til å sykle (skjer ikke her da jeg aldri lærte meg å sykle), og bompengene flår folk for de siste kroner, men syklistene elsker fortsatt å vifte med baken sin foran bilene våre i trafikken. Mer frekke syklister enn her har jeg aldri møtt i hele mitt unge liv. Så det overrasker meg slettes ikke at ungene her sykler så hodeløst. Takk til skolen som driver med sykkelopplæring, men det hjelper nok ikke når barna ser voksne som rollemodeller hjemme.
Så kjære dere som sykler, vær så vennlig og lær barna deres trafikkregler. En syklist kan ikke sykle rett foran bil med mindre en kan holde samme fart, ellers vil det skape potensielt farlige situasjoner i trafikken. En syklist bør ha på en hjelm (dette er udiskutabelt). En som sykler regnes IKKE som myk trafikant dersom en ikke går ned fra sykkelen for å krysse veien, så ingen MÅ slippe deg forbi om du sykler over gangfelt. Ikke snakke om at det er frekt og farlig. Jeg har livet mitt og mitt barn og jeg er ikke interessert å havne i fengsel eller blitt skadet på grunn av dere ikke lærer barna å sykle pent. Nå er det sommer og mange barna ute, snakk med dem fordi at det er viktig.
Takk for meg!
XOXO Tastaturheks

Folk som evner å lese bare overskrifter angrep meg i kommentarfelt

I dag fikk jeg tidenes overraskelse og til dels god porsjon med latter. Jeg skrev mitt innlegg om unge uføre og ufine kommentarer på Face og postet alt på bloggen min som jeg delte i flere grupper. Jeg tenkte at det blir noen kommentarer og de fleste vil bli enige i at ingen kan bedømme om andre kan eller ikke kan ha barn, og ja, slike kommentarer dukket opp. Men de var veldig stygge og rettet mot meg!
Da jeg så på dem først ble jeg nesten sjokkert, men så skjønte jeg at folk gadd å lese bare overskrifter samt liten tekst som jeg plottet over blogginnlegget mitt. teksten var meget sterk og refererte til følelser. Noe jeg fikk med overskudd. Men dette jeg synes er skummelt egentlig at det sitter så mange hissige folk som ikke forstår helt det dem leser!
Jeg er helt klar over at det kan være folk med lese- og skrivevansker, eller utenlandske folk, eller de som ikke gidder lese lange tekster. Men allikevel er det sykt skummelt at noen kan hisse seg opp og komme med så masse stygt uten å sette seg hverken i innlegg eller i refleksjonene mine. Det å bli stemplet som “ræva forbilde” utifra den ene overskriften dette synes jeg er direkte farlig. Jeg håper og tror at vedkommende er ikke så aggressiv i privatliv, for ellers ville jeg ikke ønske å havne i noe diskusjon med et slik menneske på en mørke gate.
Men som med alle saker så finne jeg masse positivt i denne situasjon. Den viste meg nettopp hvor mye en driter seg ut om en ikke klarer å formidle tankene sine saklig og høflig. Uansett hvor mye sint og provosert en er. Jeg er en av dem som trekker konklusjoner raskt og blir fort sint. Så der fikk jeg se hvor latterlig og skummelt og ekkelt ser det ut. Dette er noe jeg definitivt skal jobbe med.
Btw, jeg har glede å dele med dere om at mitt innlegg om saklig nett-debatt vil snart blir publisert som debattinnlegg i en stor norsk avis. Det er bare å glede seg.
XOXO Tastaturheks