Jeg husker det som i går, da jeg var ganske liten, kanskje noe rundt fem år. Da undret jeg over en ting, som var ganske vanskelig å forstå. Det var nemlig hvorfor mamma aldri sover. Mamma var våken da jeg våknet, og frokosten stod på bordet. Akkurat det jeg ønsket meg. Husker ikke helt hva det var. Husker bare at jeg slet med matlysten og mamma måtte lage forskjellige frokoster. Men den smakte godt hver gang. Mamma er veldig god på det å lage mat. For hun er en mamma vet du.
Når jeg har lagt meg om kveldene, så satt mamma på senga mi. Hun sang eller leste ei bok. Og når jeg åpnet øynene et sekund, så var hun der. Nei, mamma sov aldri.
Da jeg var fem hørte jeg en historie om en skummel heks, og var helt sikker på at hun bodde bak skapet på soverommet mitt. Midt på natta våknet jeg og hørte på mitt bankende hjerte og så den utrolige skumle heksen som gjemte seg der i mørket. Da ropte jeg på mamma. Og gjett, ? hun sov ikke. Hun kom til senga mi og snakket med meg, og tok meg i handa og gikk med meg til skapet. Jeg husker at det var veldig skummelt å gå heksa i møte, men mamma var jo der. Nei, hun sov ikke, hun holdte meg i handa og jeg følte meg uovervinnelig. Fremme ved skapet, fikk først mamma, og så jeg selv, kjenne på «heksen». Som bare var pappa sin skjorte. Og da kunne jeg le, og mamma lo sammen med meg. Hun sov heller ikke da, bare klemte rundt meg og sang litt. Helt til jeg sovnet.
Jeg var mye syk på mellomtrinnet. Det var hyppige bronkitter som innhentet meg hver høst og vinter. Midt på natta våknet jeg ofte av feber og hoste, og bare ønsket meg en varm tyttebærsaft. Mamma sov jo aldri. Hun var der og fikset også det. Dette skjønte jeg ikke. Slik jeg ikke skjønte flere ting. Hvorfor ville mamma aldri ha det ekstra kakestykket? Hun sa bare at hun var lei av kake, og at jeg og lillesøster skulle ta det. Skjønner ikke at noen ikke liker kake. Hvorfor låste mamma aldri døra på badet? Akkurat dette syntes jeg var veldig rart og en smule irriterende. Vil hun ikke ha noe privatliv?
Da jeg ble student og gikk ut med venner, for så å komme hjem midt på natta, oppdaget jeg at mamma heller ikke da sov. Hun likte ikke å sove, rett og slett. Hun satt på kjøkkenet, drakk te og kikket i vinduet. Da jeg kom til huset så jeg lyset i vinduet og visste at der sitter mamma og venter på meg. Og den følelsen kunne ikke sammenlignes med noe som helst i verden.
Ja, det var åpenbart at mamma ikke likte å sove. Hvorfor? Dette var et stort spørsmål for meg i hele tjuefem år, inntil jeg en solfylt vintermorgen ble mamma selv.
Jeg husker hvor mye jeg var utmattet etter to døgn med fødsel, og når smertene slapp taket, var alt jeg drømte om å få sove. Nydusjet og fredfylt la jeg meg i senga og slappet totalt av. Til jeg hørte noen lyder fra den lille vogna som stod ved min seng. Jeg kjente momentant at søvnen forduftet, og en ny og rar følelse traff meg i brystet. En slags blanding av glede, kjærlighet og fryd med en liten smule av uro. Jeg hadde ikke lyst til å sove. Og det var ikke noe rart i det, for nå var jeg jo mamma selv. Og jeg ville våke over mitt barn. Noe jeg har gjort siden.
En mørk høstnatt fant jeg telefonen min, og kvalt av tårer måtte jeg ringe. Jeg tenkte ikke på at klokka var tre midt på natta, for jeg visste innerst inne at der, i et annet land, lyser det et vindu og mamma sitter der. Hun sover ikke. For mammaer liker ikke å sove. Jeg visste at jeg kunne ringe henne når som helst. Og det kan vi alltid gjøre. Ringe dit. Mens vinduet lyser. Og mamma er der.
Ring mamma mens du kan?
