DETTE SPØRSMÅLET BØR DU ALDRI STILLE TIL EN KVINNE

Foto: Unsplash

 

Lørdagstanker fra arkivet..

Du vet at privatlivet til en annen person er hellig, og du prøver å unngå ubehagelige spørsmål, men allikevel skjer dette ofte. Det er advent og du er invitert til familiesammenkomst, der det alltid er ei kvinne i din slekt som er godt gift, med god økonomi og et tilsynelatende godt forhold. Men de har ikke barn. Så du klarer ikke la være, og du spør.

– Har dere planer om å få barn?

 

Hun svarer deg at de trives godt med hverandre, og at de vil se verden og reise, eller at de er ikke opptatte av barn. Hun smiler og drikker gløggen sin. Og du undrer deg over at noen kan klare seg i livet uten barn.

Men når hun kommer hjem går hun på badet. fjerner sminken og tar av seg sin fine kjole, og setter seg på kanten av sitt fancy badekar…. begynner hun å gråte.
Fordi hun har vært gravid flere ganger og mistet barnet.
Eller fordi legene sier til henne at det vil gå bra, men det går faktisk ikke bra.
Eller fordi mannen hennes er barnløs eller ikke har lyst på barn, og hun elsker han for mye til å gå fra han.

Du sitter og drikker kaffe med dine kollegaer og det finnes alltid ei som har bare ett barn. Så du spør.
– Hadde du aldri lyst på flere?

Hun svarer at neida, hun synes det er nok med ett barn og at det er et ork og hun er kjempefornøyd med alt. Du vil undre over dette og tenke at du aldri kunne klart deg uten søsken.

Hun smiler lett tilbake.

Men når hun kommer hjem vil hun gi klem til barnet sitt og så gå på badet og gråte.

Fordi hun hadde en tøff fødsel og legene anbefalte henne ikke å få flere.
Eller fordi hun var i en vanskelig situsjon og måtte velge abort, og nå angrer veldig på dette. Fordi hun savner hver dag å ha flere barn, men hun skilte seg og aldri fant en mann i sitt liv på nytt.

Du går en tur med ei venninne. For noen måneder siden har hun fått tvillinger som hun triller i vogna og hennes to andre små løper rundt i parken. Venninna di ser sliten ut og du legger merke til at  det er strevsomt for henne å holde styr med alle små.
Har dere fått nok barn nå? spør du spontant

Venninna di ler tilbake og sier at hun har lyst på mange flere. Du blir overrasket over at hun orker alt dette styret.

Hun kommer hjem og etter en lang og slitsom kveld med stell, gråt og bleier, vil hun gå på badet, og gråte mens hun står i dusjen.

Fordi hun er gravid på nytt og er redd for å si det til andre.
Fordi andre reagerer og sier at hun må finne sikker prevensjon.
Fordi prevensjonen sviktet henne igjen og abort er ikke aktuelt for henne.
Fordi hun var enebarn og ønsker en stor familie. Fordi hun ikke har sovet nok på flere år, men elsker barna sine over alt på jord.

Så husk dette, du har ikke noe med hvorfor ei kvinne har så mange barn som hun har, eller ikke har. Så vær så snill, la vær å spørre henne om dette…

 

 

Fire grunn for at din tenåring ikke gidder å snakke med deg

boks
Det å være mamma til en ungdom er ikke bare bare, og byr på en hel rekke av diverse utfordringer. For meg ligner denne perioden på trassalderen som vi passerte da min datter var tre år. Nå virker det som om den kom tilbake med ny styrke, bare i utvokst variant. Før kunne jeg få den enkle “mamma er dum”, mens nå kan det komme noe lignende, men mer reflektert “Mamma, du er så gammeldags!”. Verst av alt for min del er situasjoner når man prøver å få til en dialog, eller spør om hvordan det gikk på skolen i dag, men møter bare stillhet og synet av ungdommen som er mer opptatt av telefon tilbake, eller enkle “ja” og “nei”.
Hvorfor skjer dette?
Jeg bruker råd fra en amerikansk forfatter og psykolog Lisa Damur i denne artikkelen. Lisa har skrevet flere bøker om forhold mellom foreldre og barn. Hun skisserer fire hovedgrunn for at din og min tenåring kan være stille når man prøver å dra i gang en dypt og meningsfull samtale.
Frykt for din reaksjon
Barna våre kjenner oss bedre enn vi selv gjør det. For de har bodd med oss hver dag i hele sitt liv. Så om ungdommen din har kommet i trøbbel på skolen i dag og vet at din reaksjon blir slik “Jeg har sagt jo at det kommer til å skje!” eller noe lignende så velger hen som regel at det å tie er det beste alternativ.
Hvis det er tilfellet så kan du starte samtalen ved å spørre “Er du redd for at jeg skal preike til deg?”
Slik kan du avklare situasjonen og dempe frykt hos tenåringen din.
Frykt for konsekvenser
Ofte tenker ungdommer at det vil skje noe om de forteller for mye. For eksempel, de får ikke lommepenger eller mamma ikke slipper dattera ut med beste venninne om hun får vite at venninnen tok graviditetstest ol.
Det vi kan gjøre er å slutte å dømme ungdommene våre for hardt. Selv de mest fornuftige barn kan gjøre dumme ting av og til. Derfor er det bedre å spørre om dere kunne finne løsningen sammen i tilfellet noe dumt har skjedd.
Frykt for at mor forteller dette videre
Ofte forteller vi om barna våre til andre uten å tenke seg om (dette gjelder skriblerier på bloggen også!). Dette kan føre til at barna unnlater å fortelle noe til voksne i frykt for at de voksne vil fortelle dette videre, ringe politi, eller koble inn det offentlige om barna åpner seg opp.
Derfor er det viktig å sette grenser for at alt som blir fortalt forblir bare mellom oss. Om det blir nødvendig med å koble til andre, så vil det bli gjort i samråd med tenåringen din. Ikke uten samtykke og orientering om det som kommer til å skje
Frykt for at samtalen vil ikke løse situasjon
Noen tenåringer glemmer fort det som skjer på skolen, eller det som skjedde i dag og ser ikke nødvendighet i å snakke om dette igjen og igjen. Andre tenåringer har opplevd før at det hjelper ikke å snakke med voksne, så de føler seg sviktet og opparbeidet en slags mistro til foreldrene. De er gammeldagse og forstår ingenting allikevel.
Dette kan løses ved at man kan gjøre noe kjekt sammen: Spise is og se på TV, kjøre en tur ut, lage tegninger ol. så kanskje etterhvert blir det rom for en fortrolig samtale.
Har dere mammaer der ute egne tips om hvordan man samtaler produktivt med tenåringer?
XOXO Tasturheks

 

«Uføre burde ikke ha barn!»

Foto: Unsplash
Sjeldent jeg grøsser så mye som når jeg leser enkelte kommentarfelt til diverse artikler. I går var det en slik dag. Jeg leste en hyggelig artikkel om ei ung kvinne som var syk med ME og fikk heldigvis ung ufør, noe som tok sikkert hundre kilo fra skuldrene hennes da hun slapp å tenke på det økonomiske til alle døgnets tider og kunne slappe litt av og bruke tiden på sin vakre datter på syv måneder.
Kommentatorene var i fyr og flamme over nyheten. Hvordan er det mulig at ei ufør dame fikk barn! Det burde ikke være lov! Om man er så syk at man ikke klarer å jobbe, så hvordan får man tid og krefter for å styre med barn! For det å oppdra barn er en krevende jobb, det vet jo alle.
Jeg skjønner godt at folk lurer på det, men er det en grei måte å kommunisere det ut slik? Er det ikke bedre å spørre den uføre selv om hvordan hun har det, hvordan klarer hun seg med babyen og ikke minst om hun trenger hjelp til noe?
Jeg tenker det slik: Om noen er syk, og man vil stille spørsmål så bør det være kun med et formål. Å hjelpe. Ellers kan man holde tankene sine for seg selv. Jeg grøsser av tanken for å bli ufør, og det kan fort skje om angsten min kommer ut av kontroll igjen. Jeg bruker ENORMT med energi for å holde helsa i sjakk. Jeg bruker ekstremt masse penger på “vedlikehold” av min fysiske og psykiske helse. Akkurat nå betaler jeg selv min psykolog. Enda jeg har egentlig krav på bedriftspsykolog. Men jeg er redd for at andre skal dømme meg for å “bruke ressurser” så jeg velger å betale selv. Så lenge jeg klarer å stå i arbeidslivet. Jeg vil ikke tenke på den dagen jeg ikke kan. Det må være grusomt. Jobben min er noe av det viktigste og essensielle i mitt og Irina sitt liv. Jeg ga fullstendig avkall på alt privatliv, familie og flere barn for å holde meg i jobben. Men jeg forstår godt den unge damen som ble ME syke. Det å ønske å ha familie og leve et normalt liv er helt naturlig for en ung person på 20+. Når de andre påpeker at du burde la være å få barn gjør det veldig vondt. Man får følelsen av å være udugelig mor. Jeg kjenner til denne følelsen flere ganger per dagen. Jeg unner den ikke til noen.
Så dette var veldig brutalt synes jeg. Hva synes dere?

 

XOXO Tastaturheks

Amming og skyldfølelse

blomsterkrans
Sandra Lyng har skrevet en åpenhjertig kronikk i VG for et par uker siden. Hun skrev om mammarolle og blant annet om at hun hadde vansker med amming, og dette skapte flere negative kommentarer mot henne og fikk hun føle henne som verdens verste mor.
Jeg kjenner meg veldig mye igjen i hennes historie.
For tolv år siden ble jeg mamma for første gang. Det at jeg kommer til å ha problemer med amming har jeg tenkt hele tiden på, siden flere kvinner påpekte at jeg hadde for små pupper. Selv om fagpersonell forklarte klart og tydelig om at bryststørrelse ikke har noe med produksjon av melk å gjøre, og at jeg har perfekte bryster for amming da jeg kun har kjertel og ingen fettvev, gikk det ikke inn og jeg bekymret meg for mye. Da melka kom etter fødsel var det så mye og intenst at jeg hoppet opp i senga og holdt på å sprekke. Nå tuller jeg ikke. Det virket som om puppene kunne poffe som to ballonga med vann i, og det var grusomt vondt. Dattera mi begynte å spise og det virket som om jeg hadde utrolig mye melk da det rant hele tiden ut og jeg var nødt å ta i bruk slike bomullspads som bh innlegg.
Men merkelig nok hadde ikke ungen min ro. Hun spiste og sov, for å våkne igjen etter en time og skreik masse. Jeg var dum nok for å ikke gi henne brystet med en gang, men prøve å skape “matregime” ved å holde bestemt antall tid mellom ammingen. Jeg hadde jo masse melk! Hun skulle jo bli dårlig i magen! Mannen min hadde ingen barn fra før så han kunne ikke råde noe. Mammaen min har aldri ammet meg da jeg ble født liten og prematur og ikke hadde krefter nok for å ta bryst. Så familien min kunne ikke råde meg noe. Vi slo oss til ro med at vi har nok et kolikk barn og hun trenger varme rispute på magen, mye vugging og bussing og kos. Slik gikk det flere uker. Ungen skrek og hylte slik at vinduene vibrerte. Men amme oftere det gjorde jeg ikke. Så fikk vi besøk av helsesøster som mente at jeg burde amme oftere. Da begynte jeg å legge Irina til brystet når hun ba om dette. Jeg var sikker at nå skal jeg klare dette! Men niks. Hun spiste og spiste, men skrek fremdeles. Forvirret dro vi til fødeavdeling hvor jeg ble koblet til melkeapparatet og der fant de ut at jeg ikke produserer nok melk. Jeg spurte naivt om vi kan starte med morsmelkerstatning da, men de ansatte der virket noe sure og svarte kort at jeg må prøve å amme og ikke tenke så mye på puppene mine, men på hva er det beste for barnet.
Jeg følte meg som egoistisk og forferdelig mor. Jeg satt der og gråt og sa at eneste jeg tenker på er at barnet mitt “slutter å lide”. Ja, for faktisk det er det jeg tenkte. Hun skrek jo hele tiden og ikke hadde noe fred. Men jeg fortsatte å amme henne og hun fortsatte å skrike. Til slutt orket ikke mannen min mer, og han gikk og kjøpte NAN som vi begynte å gi til ungen. Første gangen hun spiste sov hun over syv timer i strekk etterpå. Jeg ble veldig redd og trodde hun pustet ikke. Jeg måtte sjekke mange ganger at hun sov faktisk. Etter hun smakte på flaske ville ikke hun ha pupp. Vi kunne bare avslutte der fint og nyte barselstiden, men nope. Jeg satt med GEDIGEN følelse av å mislykkes. Jeg ammet ikke ungen min. Jeg er utrolig dårlig mor! Jeg satt og pumpet meg i tre måneder til. Hun spiste melka mi fra flaske. Jeg satt og pumpet og gråt av smerte og frustrasjon: Jeg følte meg som ei ku som drikker amme-te og pumper og pumper i håp om å skaffe mer melk.
Dette holdt jeg på til melka forsvant helt av seg selv. Jeg skjønte at jeg tapte kampen (det er nemlig slik det føltes) og må bare stoppe der. Den eneste personen som støttet meg var min svigermor som sa at jeg har gjort mitt, og det er faktisk greit nok.
– Tenk på dem som ikke får til å amme i det hele tatt, sa hun.
Selv om dette føltes som trøst, var jeg ikke helt rolig og fornøyd.
Nå tolv år siden sitter jeg fortsatt med skyldfølelse: Jeg leser om amming som beskytter mot sykdommer og tenker at astma og andre ting min datter har er sikkert på grunn av at jeg ikke ammen lenge nok. Jeg tror jeg aldri blir kvitt denne skyldfølelsen, selv om jeg gjorde alt som var i min makt. Derfor tenker jeg at vi skal være forsiktige med å dømme. Hver mor der ute sitter med skyldfølelse for noe, det er jeg bombesikker på!
XOXO Tastaturheks

Hvorfor må jentene våre lide for skjønnhetspress helt fra spedbarnsalderen?

Jeg blogget i går om hull i ørene på babyer, og det gikk ganske rolig for seg på bloggen mens det klikket litt på Insta hvor jeg la ut video med mine refleksjoner. Etter en stund fikk jeg flere sinte meldinger på innboksen fra mammaer som mente jeg blander meg inn for mye og til og med lager problemer der det ikke finnes problemer. Derfor tenker jeg at det er helt på plass med en liten post med refleksjoner.
Altså, jeg har en mening : Det er uakseptabelt med hull i ørene på en baby. Jeg klarer å argumentere for min mening: Det er ingen behov for øredobber for en baby. Det er helt og holdent foreldrenes påfunn og ønske. Jeg synes at barn burde kunne bestemme selv over kroppen sin, og siden babyer ikke kan samtykke, så kan man ikke utføre noe.
Det som skjer at de sinte mammaer ikke klarer å argumentere for hvorfor det er så utrolig viktig med øredobber på babyer. Slik jeg forstår det er det kun sinte utsagn på grunn av man bestemmer selv over egne barn. Dette setter jeg ikke i tvil, men har man ikke gode argumenter, kan man heller ikke bli sint på meg som sitter her og argumenterer min mening. Det er greit å være uenig også.
For meg er det å stikke hull i ørene på en jentebaby nesten det samme som drive med omskjæring av guttebabyer. Flere reagerte kraftig på denne sammenligning, men for min del er det ingen forskjell. Det er noe som bunner i tradisjoner og ønske fra foreldre, ikke noe som ungen velger selv. Dette argumenteres også ofte med at inngrepet er minimalt og ungen vil oppleve mindre smerte og ubehag som ung.
Min datter påpekte at hun ikke ønsker øredobber siden det å stikke hull i ørene minner henne om ku som ble chippet med merke i øre. Det er også noe jeg tenker på som feminist. Hvorfor må jentebabyer gjennom sånt? Ingen stikker jo hull i ørene på gutter. Hvorfor? Jo fordi at gutter kan vel ikke ønske seg hull i ørene senere. Men ingen tenker på at jentene kan angre og ikke ønske seg øredobber senere? Hvorfor må innbilte skjønnhetsidealer presses på jentene våre helt fra barndommen?
Med andre ord- her er min mening. Håper de sinte mammaer kan slappe litt av og stå for sine avgjørelser for sine barn uten å angripe dem som mener noe annerledes.
XOXO Tastaturheks

Jeg er ingen mammapoliti!

Denne helga var det veldig utbehagelig for meg å være på Instagram. Jeg la ut noe jeg mente var kun min mening, så eskalerte det seg til sinte meldinger på innboksen min. Sinte mammaer mente at jeg tåler ikke andre sine meninger og respekterer ikke at folk velger annerledes for barna sine. Dette førte til at jeg satt der og følte meg som en såkalt mammapoliti.
Altså det siste jeg virkelig ønsker er å være en av mammapolitiet. Jeg er heller ikke den perfekte mamma selv. Om en fagperson går og roter litt i livet mitt og mammarolle så vil det være veldig mye å påpeke. Det er jeg fullstendig klar over. Så det siste jeg ønsker er å sitte og påpeke hva andre bør eller ikke bør gjøre med barna sine!
Samtidig føler jeg at det er helt på plass at jeg ytrer mine meninger. Jeg brenner for saker som gjelder barn, så det er helt naturlig at jeg uttaler meg om dette. Men nei, jeg ønsker ikke gi noen skyldfølelse! Husk at du er ikke dårlig mamma om du tok hull i ørene på babyen din eller tar et glass vin når barna sitter i stue. Det siste jeg ønsker er å få noen til å føle seg som dårlig mamma.
Så nei folkens, jeg er ingen mammapoliti, og jeg gidder ikke få kjeft eller dårlig samvittighet for min ærlige mening!
XOXO Tastaturheks

Har foreldrene rett til å bestemme over kroppen til barna sine?

Foto: Unsplash

Jeg leser nå i KK at en kjent skuespiller Hillary Duff fikk masse prep for at datteren på noen få måneder har fått hull i ørene. Det ble en skikkelig diskusjon på Facebook. Hvor tidlig kan barn få hull i ørene? Kan foreldrene bestemme selv noe sånt?
Personlig så har jeg utrolig ambvialent forhold til øredobber og hull i ørene. Det at prosessen forbindes med smerter, man merkes for livet og det at det er stort sett kvinner som får hull i ørene gir meg assosiasjoner med stempling av dyr. Rett og slett. Jeg tok valget selv i alderen av 23. Da hadde jeg en ganske stor krise i livet og ville gjøre noe drastisk. Så jeg gikk og tok hull i begge ørene. Påfølgende uke slet jeg skikkelig med betennelse og smerter og angret grovt på det jeg har fikset i stand på meg selv.
Mine foreldre har alltid respektert mine grenser og det at kroppen min tilhører bare meg. Dette er jeg takknemlig for. Jeg fikk velge selv, og skulle jeg angre så er det bare meg å skylde på. Jeg valgte å ikke ta hull i ørene på datteren min. Det er hennes kropp og jeg har ingen rett å bestemme over den. Jeg føler at det er litt trist når jeg ser mammaer si at de kan bestemme slik. Det å utføre noe innrep på barna bør bunne i behovet for helsehjelp eller noe som kan heve livskvalitet. Ikke for å pynte barnet til voksnes stolhet og ære.
Jeg tviler sterkt på at en åtte måneder gammel baby har nytte og forståelse av å bruke øredobber. Heller noe helsefremmede effekt.
Så mitt svar er nei. Foreldrene har ikke rett å bestemme over kropper til barna sine. Så nei til øredobber på babyer.
Hva er deres mening?
XOXO Tastaturheks

 

Slik får du barnet ditt å spise mer grønnsaker i fem enkle steg

boks
Jeg er mor til en datter som snart er tenåring og hun er ikke så glad i grønnsaker. Multivitamin tilskudd er vanlig matvare hjemme hos oss, siden hun trenger nødvendige mineraler og næringsstoffer. Men så oppdaget jeg flere triks som får henne til å spise mer grønnsaker. Deler gjerne med dere i håp om at det vil hjelpe.
Smoothie
Min datter liker smoothie, på lik linje med flere barn. Jeg blander spinat i smoothier med bær, på samme måte som avokado. Slik spiser hun mer grønnsaker.
Smoothie is
Hvis barnet ikke er glad i smoothie kan man prøve å lage smoothie is. Tilsett mer bananer for de gir alltid søt smak til smoothier. Så frys smoothie til is. Oppskriften kan du finne her med instruksjon steg- for -steg.
Lasagne
Man kan lage lasagne med grønnsaker istedenfor kjøttdeig. Barna liker pasta og kan derfor spise lasagne uten å merke noe særlig til grønnsaker. Kutt dem gjerne i veldig små biter. Oppskriften finner du her.
 
Pizza
Man kan lage pizza på samme måte. Putt grønnsaker i fyll med grønnsaksdeig så saken er løst!
Pynt maten
Husk at fint pyntet mat kan spises lettere av barn på grunn av kreativ utseende. Her finner du oppskrift på salat, og på lik linje kan du lage flere oppskrifter.
Hva er dine hemmeligheter for å få barna til å spise grønnsaker?
XOXO Tastaturheks

 

Jeg er redd for å få flere barn..

Dere stiller meg spørsmål om hvorvidt jeg vurderer flere barn og jeg svarer hver gang at jeg vil helst ikke ha flere. Sannheten sitter mye dypere inne i underbevisstheten min og er nok det at jeg faktisk ønsker meg flere barn innerst inne, men det tørr jeg ikke å tenke på. Jeg tillater ikke dette til meg selv. Fordi at dette er skummelt. Utrolig feigt av meg.
Det går ikke på at jeg har angst for graviditet og fødsel eller spedbarn, men på at jeg tenker alltid “hva om…” Så det baller på seg i mitt hode og jeg går rundt hver gang med masse frykt og mulige scenario som kan utvikle seg.
Hva om jeg jeg dør under fødselen? 
Selv om jeg er smertelig klar over det at sånt skjer ekstremt sjeldent i Norge, er det fortsatt hypotetisk mulig. Da tenker jeg på min kjære datter. Hva skal skje henne? Må hun deporteres hjem til mine foreldre og starte alt på scratch i landet hun egentlig ikke har noe tilknytning eller kjærliget til? Hun kan ikke russisk tilstrekkelig til skolegang. Eller blir hun plassert i en fremmed familie her i Norge? Hvordan klarer faren hennes å samarbeide med hennes nye foreldre? Blir det sårt for han å erkjenne at han ikke klarer å få full omsorg? Må min nye mann føle på det presset etter å adoptere Irina “med på kjøpet” og hvordan dette vil gå med dem da? Klarer de etablere godt forhold som stefar og stedatter?
Hva om barnet mitt blir syk?
Jeg vet at jeg ser bra ut, og legene påpeker at jeg har lenge til overgangsalder, men det gjør meg ikke til 20-åring allikevel. Snart er jeg 38+ og på denne alder kan mye gå galt, til og med når det gjelder helsa til babyen min. Hva om jeg blir stilt foran valget å beholde barn med alvorlig sykdom eller genetisk avvik, eller ta abort. Jeg må ærlig innrømme at jeg er ikke klar for slike valg. Jeg vil ikke ta dem i livet mitt. Jeg tror ikke at jeg er klar for å bli mor til barn som krever mer omsorg enn andre barn, jeg føler ikke at jeg klarer dette. Det er mye å tenke på.
Hva om jeg blir skikkelig skadet?
Bare det å få trøbbel med ryggen kan føre til at jeg fort kan bli dårlig og må opereres da jeg har masse snacks i ryggen som er ganske fy. Fortjener barna mine en mor i rullestol? Jeg mener at det er best for barna med ressurssterke foreldre. Jeg gidder ikke å bli belastning hverken for mine små eller for mannen min.
Hva om jeg angrer?
Få barna nå i snart 40-årene betyr å ha barna hjemme til jeg er nesten pensjonist. Orker jeg å ha barnehagebarn når andre begynner å få barnebarn? Hva med alle drømmene mine? Klarer jeg å oppnå dem med en liten baby i hendene mine? Jeg har erfart med Irina at barn er alltid en ressurs som gir styrke og motivasjon, Men gjelder det flere barn og?
Slik går jeg og tenker og tiden går, og jeg forstår til min frustrasjon at kanskje om ti år når tiden har alt gått forbi vil jeg angre for at jeg var så feig. At jeg ikke takket ja til en fin mann som ønsket seg barn med meg (Jeg traff dem ofte de siste fire år). At jeg skjøv muligheten unna og Irina er forblitt enebarn. På den andre siden sier noe innerst inne i meg at jeg er fornøyd som mor til enebarn. Jeg har ikke så mye overskudd til flere, og jeg vil fokusere på drømmene mine istedenfor.
Har dere følt på det samme? Har noen av leserne mine fått barn i voksen alder? Var det skummelt?
XOXO Tastaturheks

Nei, Kristin Gjelsvik, jeg er ikke skapt for å presse mennesker ut av høna!

 
I lys av nylige innskrenkinger i abortloven som truer med å få fatale konsekvenser for kvinner i dette landet, satt jeg med god tro om at norske kvinner skal samles mer og ihvertfall feminister vil stå frem for å kjempe videre for rettighetene for oss når det gjelder selvbestemmelse over kroppen sin. Derfor ble jeg helt satt ut da jeg tilfeldigvis kom over instagram innlegget til Kristin Gjelsvik igår. Altså jeg følger ikke Kristin og vet ikke så godt hvem hun er, men det jeg hørte fra media vitnet om oppegående dame som kalte seg selv for feminist og childfree. Derfor det som dukket opp i feeden hennes sjokkerte meg til så stor grad at jeg følte meg kraftig provosert.
Kristin skrev åpent om fødselsopplevelsen sin og den var utelukkende positiv tross sterke smerter. Dette er jo kjekt og jeg er glad på hennes vegne, men videre kom det noe som fikk øynebrynene mine forsvinne opp i hårfestet med et gjesp “WTF?”
Altså, kroppen min ble skapt for å presse ut mennesker av høna mi, samt at sterke umenneskelige smerter er en helt naturlig prosess?! Jeg kunne ikke tro mine øyne!
Om dette var ikke nok, påpekte Kristin at de som forteller “skrekkhistorier” og driver med skremselspropaganda burde vite bedre! De skremmer jo kvinner som aldri har født og gir dem fødselsangst som er helt unødvendig, siden kroppene våre er skapte for å føde og da milliarder kvinner har gjort det før så det klarer deg og meg også da!
Så la meg forklare. Når en feminist sier til meg at kroppen min (og altså meg selv) ble skapt for å presse ut mennesker av høna så tenker jeg at noe i denne verden er sykelig galt. Jeg ser ikke på meg selv som vandrende inkubator eller tissehøne på ben. Jeg er et menneske og kroppen min er skapt for å bære meg selv først og fremst. Gjennom livet. Må ei kvinne føde for å kalles for ei kvinne? Er det ikke litt farlige tanker, folkens? Hva med de som ikke kan føde, som er ufrivillig barnløse? Er de mindre kvinner for det? Har de “ødelagte” kropper som ikke fungerer siden de ikke kan føde, mens kvinnekroppen er skapt for å føde? Det er nemlig slike tanker mange ufrivillig barnløse sitter med! Så det er et hån mot dem å si noe slik. Hva med de som er childfree, som Kristin selv hevdet å være for en stund siden? De som ikke ønsker å føde, er dem ikke kvinner da?
Videre til fødselshistorier og skremselspropaganda. Jeg hadde en noenlunde “normal” fødsel uten drama og intensiven i etterkant, men jeg opplevde fødselen min som noe grusomt. Det var det verste jeg var med på. Enkelt og greit. Mens jeg lå der i fødestua og holdt babyen min tenkte jeg klart at dette var min første og siste gang. Nei, jeg leste ingen skrekkhistorier bevisst. Jeg gledet meg til fødsel, slik Kristin anbefaler. Etterpå klarte jeg ikke se min egen mor og alle kvinner som kom og gikk på rommet mitt. Jeg hatet dem. Fordi at de lurte meg. De fortalte meg ikke sannheten. De sa at det skulle vært fantastisk opplevelse, noe det slettes ikke var. Om jeg leste de skrekkhistoriene så tror jeg at jeg skulle vært mer klar mentalt og kunne forberede meg til at det skulle vært grusom og lang prosess. Så det å oppleve rask og grei fødsel kunne bli fin opplevelse. Akkurat som Kristin hadde.
Ja, milliarder kvinner har gjort dette før. Milliarder døde av dette og. Milliarder har fått skader for livet og redusert livskvalitet. Jeg er en av dem som sliter med fysiske og mentale skader etter fødselen min. Jeg har aldri fått snakket om dette med noen, heller ikke ble tatt på alvor. Det er helt normalt, slik skal det være. det er det man hører, så blir man bitter såklart. Man tenker hva er galt med kroppen min siden den ikke klarte å presse ut et menneske av høna.
Det å tie ihjel faktum at graviditet og fødsel kan være risikoprosjekter, det å utelukkende glorifisere mammarolle tilhører ikke et likestilt samfunn. Det er min mening!  Sånne holdninger fører til at vi kvinner mister respekt for den utrolig krevende og risikofylt jobben vi gjør. Resultater ser vi klart: mødre sparkes ut i arbeid uten å komme seg skikkelig etter fødsel, fødselsskader behandles ikke og man får ikke erstatning, og regjeringen sier til oss “klarer du en, så klarer du sikkert to også!” . Dette er ikke rart for at det er “ingen big deal”. Vi er jo skapte for dette!
La oss passe på å ikke bruke ord som kan kaste oss hundre år tilbake. For ord har makt. Spesielt når dem sies av store influencere som har påvirkningskraft.
Her er en mening fra en skuffet nettheks.
XOXO Tastaturheks