Jeg var veldig ulykkelig som Perfeksjonist..

Forrige helg snappet jeg på Uperfekte Piker og der snakket jeg om min tid som Perfeksjonist. Altså perfeksjonist med stor P. Jeg jobbet mye med dette og kan gledelig konkludere at nå er jeg langt ifra perfekt og synes det bare er flott.
Så for noen år siden levde jeg som perfeksjonist og var svært ulykkelig. Mange av oss går med denne “Perfeksjonisme syken” uten å legge merke til det.
Man tenker at det er helt greit og det er ikke noe galt i det å stadig strebe etter noe bedre. Men der ligger det feil tankegang. Fordi at perfeksjonisme tar fra oss lykke og livsgleden totalt.
Først og fremst gjorde perfeksjonisme at jeg glemte å legge merke til det GODE som jeg hadde, siden jeg stadig jaktet etter noe som kunne bli bedre.
Saken er at det kan alltid bli bedre! Det finnes ikke et endelig punkt hvor en perfeksjonist vil bli tilfreds. Men i denne jakten mister man noe som er virkelig godt. Det som man ble velsignet med i hverdagen og det man bør minne seg på om at man har.
Så bidro perfeksjonisme til at jeg følte meg som dritt hele tiden
Dette er ikke så rart da man fokuserer til slutt kun på sine egne ulemper og mangler. Ingenting er bra nok, heller ikke man selv. Jeg klarte ikke gå ut med søpla uten å ha på meg tre lag med sminke. Jeg retusjerte bildene mine ekstremt mye, eller gadd bare ikke å se på dem. Jeg følte stadig at jeg ikke fortjener det beste i livet. Så selvbildet var på bunn til slutt og jeg så ikke meg selv slik som andre så meg. Jeg var aldri bra nok, 24/7. Det er ikke noe jeg unner andre.
Perfeksjonisme gjorde meg negativ
Jeg begynte å stille skyhøye krav til alle andre, ikke bare meg selv, til slutt. Jeg lagt merke til det som ikke var bra nok, ikke til det som var helt ok. Dette gjorde meg svært negativ, og det er ikke rart at flere ikke ønsket omgås meg. Jeg befant meg i evig stress og gikk med skuldrene oppi ørene mine. Ikke deilig å ha det slik mildt sagt.
Men så en vakker dag våknet jeg med panikk-angst anfall, og ærlig talt tror jeg at det var klar og tydelig beskjed fra sjela mi.
– Nå er det nok, Lena. Det er på tide å leve livet, ikke bare prestere!
Flere år siden er jeg her: Kan gå på butikken ustelt, treffe en haug med kjente folk og bare la de hilse på meg, uten å skjemmes over hvem jeg er. Det er fortsatt ikke slik at jeg ikke er flau at jeg ikke stæsjet og sminket meg om jeg treffer en kjekk mann på butikken, hehe. Men det går mye mye bedre. Noe jeg er glad for.
Har dere opplevd «perfeksjonisme-syken» i sitt liv?
signatur

Min middelalderskrise, eller Indian sommer

Middelalderskrise
 
Jeg fikk middelalderskrise helt uventet og plutselig for noen uker siden. Ingenting skjedde i forveien, bortsett fra at jeg fikk utrolig mye oppmerksomhet fra menn som er yngre enn meg. Her snakker jeg ikke om gedigne aldersforskjeller på ti år og mer, men fem-syv, noe jeg betrakter som mye uansett. Hele livet mitt har jeg datet utelukkende menn som var eldre enn meg. Så nå det å føle meg som cougar fristet lite heller. Men samtidig skjønte jeg klart at jeg tenker som en 23-åring og føler meg deretter. Derfor stod det plutselig stor kontrast med den og pass alderen min. Jeg husker min tretti års krise som startet da jeg var 29. Da tenkte jeg at livet er slutt og jeg vil kun passe på datteren min. Aldri date mer, aldri finne lykke.
Jeg tenker ikke slik nå.
Men denne krisen som kom fikk meg føle meg gammel. Som om alle mulighetene er allerede tatt fra meg og det vil skje ikke noe nytt og spennende fremover. At jeg må kanskje starte å strikke og lære å bli snill og god bestemor.
Jeg hadde flere timer med psykolog som klarte å få meg til å se noe lysere på ting. Så kom det varmen i forrige uke. Helt plutselig og intenst. Det mange kaller for «Indian summer». Altså denne lille biten av sommeren som kommer rett før høst, og kanskje også første dager av høst. Denne lille periode når man enda kan rekke alt. Så kommer det en varm og fin høst etterpå.

Middelalderskrise

Dette fikk meg til å tro at kanskje denne perioden jeg kommer i nå kan bli en slik Indian sommer for meg?  Når alt i livet skjer plutselig, og når andre mener det er litt for sent?
Det er aldri for sent å treffe kjærlighet, bygge karriere, få nye gode vaner, stifte familie. Til og med få barn! Om man skulle ønske det.
Så jeg venter på min Indian summer og prøver å bli venn min krisen min uten å fortrenge den.
Noen gode tips fra dem som passerte førti?
Klem fra fortvilte Heksa deres,
signatur

Slik går det med det sosiale eksperimentet mitt

Nå gikk det to uker siden jeg startet med eksperimentet fra psykologen min: Å treffe en ny person hver uke, snakke minimum en time uten å bruke telefon og sosiale media. Jeg kan fortelle at det går bra og jeg føler at jeg blir sterkere og sterkere sosialt. Samtidig medførte dette at jeg startet å date mer, og det er noe som utfordrende for meg. Fordi at dating berører svake sider ved meg selv og utfordrer meg på spørsmål jeg ikke helt klar å besvare.
Men jeg tenker å fortsette med dette helt til jeg blir sterkere sosialt. Samtidig lærer jeg å takle mine følelser og vurdere situasjoner fornuftig ved å dempe følelsene som veltes i meg først og fremst. Jeg jobber også med mindfullnes og avspenning, noe som er positivt for kroppen min. Jeg kjenner at det er bare herlig.
Så slik går det. Håper høsten vil gå fint tross dårlig vær og at jeg kjenner på 40-års krise som kommer snikende.
Har dere hatt 40-års krisen? Hvordan taklet dere det?

Slutt å fortelle meg at jeg fortjener dette!

Her sitter jeg og sola skinner, jeg har spist masse tørket frukt i dag og nå har jeg kjempelyst på en is. Jeg vet at dette er ikke sunt for huden min, men klarte ikke å motstå.
«Shit, det fortjener jeg jo!» sier jeg idet jeg tenker på det at jeg har tross alt var superflink med å avstå alle søte saker til uka. Jeg går til kjøleskapet og fisker ut en is, og spiser den med god samvittighet. Det jeg tenker nå er hvor farlig og usunn uttrykket «Det fortjener du!» egentlig er. Alle gode ting må fortjenes.
Har dere lagt merke til at man bruker uttrykket bare om gode ting. Liksom ingen fortjener dårlige ting. Ingen fortjener å bli syk fordi en ikke klarte å leve sunt. Ingen fortjener å være fattig fordi en ikke gidder å være fornuftig med penger. Alle fortjener å være stramme og pene fordi at de har jobbet for det. Alle fortjener å bruke pengene sine på tur og kos fordi de har jobbet hardt for å tjene dem. Så dette uttrykket gjør noe med en.
En føler at en får resultat av det man jobbet med, men en blir ikke ansvarliggjort for noe man ikke klarte så bra eller valgte feil. Og hva dette kan føre til? Til følelsen av urettferdighet og en sånn veldig vanlig utrrykket « hvorfor får andre det til, men ikke meg?» Det er jo helt umulig å tenke at man kan faktisk ikke fortjente det samme som andre får til. Nemlig fordi at man ikke lagt inn like mye arbeid i dette. Nei. For jeg fortjener det jo! Jeg fortjener alle gode ting.
Hvorfor må man fortjene noe? …Istedenfor å si til seg selv at « ja, jeg tillater meg dette». Når man mener at man fortjener noe og tar og gjør det så skaper det en slags situasjon hvor man ikke ser konsekvenser. Dersom man reflekterer at ja, det er her og nå jeg tillater meg dette, jeg er en voksen person og er klar for å ta konsekvenser av mine handlinger, så skaper det ikke unødvendig frustrasjon senere.
Hvorfor må vi fortjene å gjøre noe i det hele tatt? Hvem setter disse grensene? Merk at det er ofte noe som foreldrene sier til barna « først middag så godteri», « hvis du blir flink så får du…». Senere blir det til « Du fortjener det!», men denne gangen er det oss selv som er den strenge mamma eller pappa. Vi må fortjene å kose oss, vi må fortjene å få noe til, vi kan ikke bare gå og ta det.
Jeg liker ikke uttrykket, men hvor vanskelig er det å bli kvitt det når man hører det hver gang opp til flere ganger. «Du fortjener det!» hører man fra reklame som mener at kun denne sjampo er bra nok for håret mitt, alle andre suger og om jeg kjøper de andre så dette er fordi at jeg ikke har fortjent det rett og slett.
«Du fortjente det» hører jeg fra ei venninne som ser på rosene fra en venn. Ja, om han besøkte meg uten å gi meg blomster så dette er fordi at jeg ikke har fortjent å få blomster. Enkelt og greit.
«Det fortjente du jo» sier mamma når jeg sier at jeg har brukt sykt mye penger på shopping på jentetur. Selv om om jeg var fornuftig og sparte litt så kunne jeg åpne postkassa uten hjertebank i frykt for nye regninger.
Jeg bruker uttrykket veldig ofte selv, men klarte aldri å reflektere over det tidligere. Jeg liker jo konseptet og mener at livet er skapt for å nyte det og unne seg mange gode, flotte ting, både fysisk og emosjonelt, men sorry, i det siste har jeg problemer med dette uttrykket og vil være påpasselig med å bruke det.
Så nå spiser jeg is fordi at JEG KAN og JEG HAR LYST på. Jeg trenger ikke å fortjene en is, damn it

 

Supervanskelig oppgave fra min psykolog

Nå jobber vi intens med å utvikle mine sosiale ferdigheter. Jeg har alltid slitt med det å lese en del sosiale koder og tilpasse meg sosiale situasjoner. Det gjør ikke saken bedre at jeg flyttet til et fremmed land. Her strever jeg enda mer med å lese sosiale koder. Det er så lett da å bare gi opp å møte folk.
Nylig oppdaget jeg at jeg nesten ikke har folk som støtter mine interesser og som jeg kan snakke åpent om i min omgangskrets. Eller kanskje har jeg dem, men merker dem ikke.
Så jeg fikk en skikkelig vanskelig oppgave fra min psykolog: møte en ny person hver uke. Det trenger ikke være en date. Jeg skal møte nye folk og bruke minimum en time for å snakke med dem UTEN å bruke telefon og sosiale media.
Kanskje høres denne oppgaven ut som veldig hyggelig og koselig, men for meg blir det en skikkelig utfordring. Jeg skal komme over angsten min og prøve å skape en meningsfyll kommunikasjon. Så  det gjenstår bare å se hvordan det vil fungere.
Hva synes dere om en slik oppgave? Noen erfaringer?

 

Bloggen ble all fritiden min

Det er på tide å innrømme at det siste halvåret tok bloggen all fritiden min. Jeg har ikke møtt venner og nye folk, jeg har ikke vært ute så mye. Det jeg gjorde etter jobb var skriving, skriving og altså skriving. Til slutt kjente jeg skikkelig på at dette ble for behagelig for meg med tanke på angsten min.
Man trenger ikke møte ekte mennesker. Da man lever et liv online. Man treffes, chatter og krangler på nettet. Dette gir illusjon av livet, men man lever ikke egentlig. Bare later som.
Så dette ble en vane for meg. Og det er bra at jeg forstod at hobbyen min gjør meg lykkelig, men samtidig ulykkelig når jeg var for opptatt med skriving, toppliste plassering og omtaler. Akkurat nå lærer jeg å kommunisere med levende mennesker, og dette er veldig spennende. Tro meg eller ei.

5 ting det er ikke lurt å si til en som sliter psykisk

Som en person som stadig befinner seg på begge sider av barrikaden- både som coach og en som har «issues», treffer jeg stadig folk som har utrolig lite forståelse for hva det innebærer å slite psykisk. De kan i sin tur ha utfordringer på denne planen selv, men allikevel, mangle empatiske evner kombinert med et sterkt ønske om å hjelpe andre. Det som virker smart, kan være helt feil, så derfor kom denne artikkelen. Den er subjektiv og baseres på egne opplevelser, så dersom noen føler seg truffet er det bare å beklage, eventuelt å gå litt i seg selv.
Ta deg sammen!
Det er ikke sjeldent jeg får høre dette. Jeg må innrømme at jeg har sagt dette selv til mange. Dette er frasen som IKKE VIRKER. Hvorfor? Fordi at det handler ikke om manglende vilje eller latskap, eller egoisme som noen hevder. Dette handler om psykiske problemer. Det hjelper ikke å si til seg selv «kom igjen, stå opp» når en er rammet av hardt depresjon og ikke klarer å stå opp om morgenen. Det går heller ikke an å si dette til seg selv når angst anfallet nærmer seg og hele kroppen blir involvert og nærmest ikke kan styres. Så dere, ta dere sammen og glem denne frasen.
Du ser ikke syk ut
Dette er en klassiker. Love it, helt seriøst. Ja, jeg ser ikke syk ut. Jeg poster selfies og treningsbilder, jeg drar faktisk ut. Hvordan skal jeg se ut for å bli tatt på alvor? Skal jeg bli blek med poser under øynene? Eller ustelt på håret og i utvaskede joggebukser? Dersom du tror det så vet du svært lite om meg. Kanskje den perfekte kroppen min er resultatet av hard trening som igjen er resultatet av helseangst? Kanskje sminken min hjeper meg å tørre å gå ut blant folk? Kanskje jeg føler meg avkledd når jeg ikke bruker den? Vær så snill la vær å kommenter.
Mange sliter med det samme
Ja, det vet jeg, men alle vi er unike, så det hjelper lite å høre at det er «mange» der ute som har «det samme». For meg virker det som et slags bagatellisering av det faktum at jeg har noe å jobbe med. Det gjør situasjonen alminnelig, på lik linje med influensa eller høstens forkjølelse. Jeg kan love deg at det er mye mer enn forkjølelse, så vær så snill la vær å kommentere.
Du er jo sterk!
Ja, jeg er sterk. Om det var slik at kun svake mennesker fikk psykiske utfordringer, kunne det kanskje vært enklere, og kunne forebygges. Sannheten er at alle kan få psykiske plager, sterke enn vel som svake. Så ikke få meg til å føle skyld i det at jeg var ikke «sterk nok», kanskje jeg har vært for sterk for lenge.
Det går over
Ja, heldigvis går det meste i livet over. Samtidig, hvor mye vet du årsaken til det at jeg sliter? Kanskje, går det bra, kanskje går det over, kanskje trenger jeg litt hjelp til at det skal gå over, kanskje trenger jeg mye hjelp. Jeg vet dette, men når du sier dette, begynner jeg å bli urolig om at det tar lang tid og enda ikke «gikk over». Vær så snill, dersom du ikke ha noe å si, ikke si noe som helst. Hold handa mi, gi meg en klem, lytt til meg, eller bare ikke berør tema. Jeg er den samme, jeg har ikke forandret meg, bare akkurat nå har jeg noe ekstra å jobbe med i livet mitt.

Jeg følte skam over at jeg lykkes

Mandagen i dag var digg. Det er ikke ofte det skjer, så jeg setter pris på dette. Det er sommerferie nå og jeg jobber fortsatt, men det er mye roligere på jobb og jeg har fleksitid og kan disponere dagen litt mer fritt, så jeg spiste litt bedre frokost om morningen, og det var altså rene hverdagslykke.
Idet jeg stod og stekte egg tenkte jeg på de som ikke har det så bra nå om sommeren. Det er faktisk mange av oss! Noen strever med økonomi, noen fikk påvist ufyselig sykdom, og noen opplever brudd eller trøbler i familien. Den tiden vi har det fint og koselig kan være et mareritt for andre. Så jeg stod der og tenkte på det, men ikke mer enn så. Fordi at jeg ikke opplever skam over å ha det bra lenger.
Det var underlig følelse før. Jeg hadde dårlig selvtillit og opplevde mye i livet, og dette resulterte i noe som ga meg skyldfølelse når jeg hadde det bra mens andre hadde det fælt. Idet jeg flyttet og fikk egen leilighet og kjekke jobb unngikk jeg å møte venner fra “fortiden” siden flere av dem hadde det fortsatt ikke bra. Jeg føler meg ekkelt. Som en svikter eller som en som fikk premie fra livet uten å fortjene dette. Da jeg møtte knuste foreldre i sorg via jobben min følte jeg skyldfølelse for at jeg har et friskt og ressursterkt barn. Da jeg møtte noen syke prøvde jeg å finne på alle mine sykdommer og problemer, bare for å understreke at jeg egentlig ikke ha det så bra. Jeg tillot ikke meg selv å nyte min suksess, og helse og det fine livet jeg har egentlig skapt helt selv.
Nå når jeg jobber med hun fantastiske psykologen min, så jobbet jeg meg gjennom denne skyldfølelsen og klarer å nyte livet mitt slik det er. Ja, jeg fortjente alt jeg har! Jeg jobbet hardt for dette, og fikk ingenting gratis. Men om dette skjer i fremtiden og jeg får noe fint servert på sølvfat (en super duper kjæreste f.eks) vil jeg ta det imot og nyte så lenge jeg kan.
For sånt er livet. Noen har det kjipt, men det betyr ikke at vi ikke har lov å ha det bra, selv om vi kan vise forståelse og empati å gi støtte.
Opplever dere noe lignende? Hvordan jobber dere med slike følelser?
XOXO Tastaturheks

Nei, det er ikke egoistisk å ikke ønske å bli organdonor

Jeg havnet nok igjen i en diskusjon i ei gruppe på Face. Der stilte trådstarter et spørsmål til oss alle om vi er organdonorer eller ei. Det var ønskelig med forklaring på hvorfor ja eller nei. Jeg skrev at jeg er ikke organdonor og vil ikke forklare hvorfor. Tilbake fikk jeg kommentarer at det er svært egoistisk av meg å ikke bli donor om jeg er frisk. Så her er mine tanker om saken.
Nei, først og fremt synes jeg ikke at det er egoistisk å ikke ønske å være organdonor om man er frisk. Det kan være diverse årsaker til dette. Noen mener at en vil ikke leve om en blir hjerneskadet, noen har religiøse overbevisninger eller tro som tilsier en at en skal være “hel” når en skal dø. Jeg har ikke religiøse ting som hindrer meg, men det å bli donor er skummelt. Jeg vokst opp i et land hvor alle som egnet seg kan bli donorer og man trenger ikke tillatelse fra pårørende om man er dø. Jeg husker svært godt alle de “skumle” saker som dukket opp i media om legene som ikke gjorde nok for å berge livene til døende pga donasjon, og pårørende som gikk til retten. Dette var svært belastende for pårørende, legene og ikke minst oss som observerte alt dette. Så jeg har liksom skrekk og frykt knyttet til temaet. Frykten min er ikke helt ubegrunnet da jeg leser om flere tilfeller hvor folk ble erklært hjernedøde og klargjort til organdonasjon, men våknet igjen og ble friske siden. Legene er ikke guder så de kan jo også ta feil, noe som er veldig normalt og menneskelig. Nå diskuteres det ny metode som vil gjøre at donorer blir klarerte for organs transplantasjon. Denne metoden vil ikke gi sjanse til slike pasienter som er hjerneskadede. Jeg vil leve. Uansett om hjernen min blir skadet. Så jeg vil bli sikker på at det vil bli gjort alt for å berge meg. Man kan ikke kalle dette for egoisme. Det er naturlig å ønske å overleve.
Jeg ble spurt om jeg vil takke nei til organ om jeg blir syk og trenger transplantasjon. Dette er fordi at jeg ikke ønsker å bli donor selv. Og igjen svaret mitt er nei. Jeg vil ikke takke nei, for jeg vil leve. Igjen.
Noen kanskje vil mene at slike refleksjoner er urettferdige, men livet generelt er urettferdig. Jeg som passer på kroppen min og spiser sunt, ikke røyker og ikke drikker, kan bli syk eller plutselig dø, mens en som drakk for mye og fikk leversvikt kan få en ny frisk lever og så fortsette livet sitt. Vi kan ikke sitte og tenke rettferdighet hele tiden. Livet er bare slik. Så jeg reagerer ikke når noen sier de ikke ønsker å bli donorer på noe måte. Men jeg har enorm respekt for de som velger å være det. Kanskje jeg skifter mening etterhvert om norske leger velger de metodene som vil gjøre meg trygg på at de skal kjempe for livet mitt til det siste sekundet. Blodgiver vil jeg gjerne være, men det kan jeg ikke pga at jeg har jernmangel som følge av min adenomyose (En type endometriose). Så jeg satser på at blodprosenten min blir mye bedre etter overgangsalderen så da kanskje kan jeg også bidra.
Hva synes dere om saken? Enig eller uenig med meg?
XOXO Tastaturheks