Jeg følte skam over at jeg lykkes

Mandagen i dag var digg. Det er ikke ofte det skjer, så jeg setter pris på dette. Det er sommerferie nå og jeg jobber fortsatt, men det er mye roligere på jobb og jeg har fleksitid og kan disponere dagen litt mer fritt, så jeg spiste litt bedre frokost om morningen, og det var altså rene hverdagslykke.
Idet jeg stod og stekte egg tenkte jeg på de som ikke har det så bra nå om sommeren. Det er faktisk mange av oss! Noen strever med økonomi, noen fikk påvist ufyselig sykdom, og noen opplever brudd eller trøbler i familien. Den tiden vi har det fint og koselig kan være et mareritt for andre. Så jeg stod der og tenkte på det, men ikke mer enn så. Fordi at jeg ikke opplever skam over å ha det bra lenger.
Det var underlig følelse før. Jeg hadde dårlig selvtillit og opplevde mye i livet, og dette resulterte i noe som ga meg skyldfølelse når jeg hadde det bra mens andre hadde det fælt. Idet jeg flyttet og fikk egen leilighet og kjekke jobb unngikk jeg å møte venner fra “fortiden” siden flere av dem hadde det fortsatt ikke bra. Jeg føler meg ekkelt. Som en svikter eller som en som fikk premie fra livet uten å fortjene dette. Da jeg møtte knuste foreldre i sorg via jobben min følte jeg skyldfølelse for at jeg har et friskt og ressursterkt barn. Da jeg møtte noen syke prøvde jeg å finne på alle mine sykdommer og problemer, bare for å understreke at jeg egentlig ikke ha det så bra. Jeg tillot ikke meg selv å nyte min suksess, og helse og det fine livet jeg har egentlig skapt helt selv.
Nå når jeg jobber med hun fantastiske psykologen min, så jobbet jeg meg gjennom denne skyldfølelsen og klarer å nyte livet mitt slik det er. Ja, jeg fortjente alt jeg har! Jeg jobbet hardt for dette, og fikk ingenting gratis. Men om dette skjer i fremtiden og jeg får noe fint servert på sølvfat (en super duper kjæreste f.eks) vil jeg ta det imot og nyte så lenge jeg kan.
For sånt er livet. Noen har det kjipt, men det betyr ikke at vi ikke har lov å ha det bra, selv om vi kan vise forståelse og empati å gi støtte.
Opplever dere noe lignende? Hvordan jobber dere med slike følelser?
XOXO Tastaturheks

Nei, det er ikke egoistisk å ikke ønske å bli organdonor

Jeg havnet nok igjen i en diskusjon i ei gruppe på Face. Der stilte trådstarter et spørsmål til oss alle om vi er organdonorer eller ei. Det var ønskelig med forklaring på hvorfor ja eller nei. Jeg skrev at jeg er ikke organdonor og vil ikke forklare hvorfor. Tilbake fikk jeg kommentarer at det er svært egoistisk av meg å ikke bli donor om jeg er frisk. Så her er mine tanker om saken.
Nei, først og fremt synes jeg ikke at det er egoistisk å ikke ønske å være organdonor om man er frisk. Det kan være diverse årsaker til dette. Noen mener at en vil ikke leve om en blir hjerneskadet, noen har religiøse overbevisninger eller tro som tilsier en at en skal være “hel” når en skal dø. Jeg har ikke religiøse ting som hindrer meg, men det å bli donor er skummelt. Jeg vokst opp i et land hvor alle som egnet seg kan bli donorer og man trenger ikke tillatelse fra pårørende om man er dø. Jeg husker svært godt alle de “skumle” saker som dukket opp i media om legene som ikke gjorde nok for å berge livene til døende pga donasjon, og pårørende som gikk til retten. Dette var svært belastende for pårørende, legene og ikke minst oss som observerte alt dette. Så jeg har liksom skrekk og frykt knyttet til temaet. Frykten min er ikke helt ubegrunnet da jeg leser om flere tilfeller hvor folk ble erklært hjernedøde og klargjort til organdonasjon, men våknet igjen og ble friske siden. Legene er ikke guder så de kan jo også ta feil, noe som er veldig normalt og menneskelig. Nå diskuteres det ny metode som vil gjøre at donorer blir klarerte for organs transplantasjon. Denne metoden vil ikke gi sjanse til slike pasienter som er hjerneskadede. Jeg vil leve. Uansett om hjernen min blir skadet. Så jeg vil bli sikker på at det vil bli gjort alt for å berge meg. Man kan ikke kalle dette for egoisme. Det er naturlig å ønske å overleve.
Jeg ble spurt om jeg vil takke nei til organ om jeg blir syk og trenger transplantasjon. Dette er fordi at jeg ikke ønsker å bli donor selv. Og igjen svaret mitt er nei. Jeg vil ikke takke nei, for jeg vil leve. Igjen.
Noen kanskje vil mene at slike refleksjoner er urettferdige, men livet generelt er urettferdig. Jeg som passer på kroppen min og spiser sunt, ikke røyker og ikke drikker, kan bli syk eller plutselig dø, mens en som drakk for mye og fikk leversvikt kan få en ny frisk lever og så fortsette livet sitt. Vi kan ikke sitte og tenke rettferdighet hele tiden. Livet er bare slik. Så jeg reagerer ikke når noen sier de ikke ønsker å bli donorer på noe måte. Men jeg har enorm respekt for de som velger å være det. Kanskje jeg skifter mening etterhvert om norske leger velger de metodene som vil gjøre meg trygg på at de skal kjempe for livet mitt til det siste sekundet. Blodgiver vil jeg gjerne være, men det kan jeg ikke pga at jeg har jernmangel som følge av min adenomyose (En type endometriose). Så jeg satser på at blodprosenten min blir mye bedre etter overgangsalderen så da kanskje kan jeg også bidra.
Hva synes dere om saken? Enig eller uenig med meg?
XOXO Tastaturheks

 

J***a feminist 

For ti år siden satt jeg på kjøkkenet i kjellerleiligheten min og leste bloggen til en dame fra samme by som meg. Hun skrev om feminister. I hennes beskrivelser virket feministene for meg som ustelte ropende kvinner som hatet menn. Jeg grøsset og gledet meg over at jeg slettes ikke var slik. Jeg laget tre retters til mannen skulle komme hjem, holdt kjeft, var flink og lydig og dypt ulykkelig. .
Ti år etter sitter jeg her, ei som kan kalle seg for feminist. Dette ordet trigger maaaaange, altfor mange folk fortsatt. Jeg får dritt slengt etter meg, råder å «finne meg en ordentlig mann som skal p…e vettet av meg» eller «skjerpe deg din javla feminist», men jeg velger å ha dette ordet på profilen min. Dette gjør meg stolt over utviklingen jeg hadde de siste årene.
XOXO Tastaturheks
Foto: RÅ Foto

7 ting angsten lærte meg

meg

Jeg vil ikke legge skjul på at mitt valg å blogge om angstlidelsen min var basert på et ønske om å bli «helbredet». Jeg brukte å kjempe mot angsten, jeg ville bli « frisk». Jeg skulle «snakke meg igjennom dette», skrive ut, trene vekk. Inntil jeg innså at det å kjempe mot angsten var det samme som å kjempe mot meg selv. For dette er en del av meg. Kroppen min, psyken min, hjernen min ville fortelle meg noe. Kanskje jeg burde bare høre og lære noe? Jeg lærer fortsatt å høre på kroppen min, å være snill mot meg selv. Men det er en del ting jeg har lært av det å leve med angstlidelsen. Disse tingene vil jeg ta med meg videre og bruke som en styrke, ikke svakhet.

Du er sterk
Ofte oppfatter man det at man har fått psykisk diagnose som et tegn på svakhet. Det virker som om du har ikke klart å mestre hverdagen i motsetning til andre. Sannheten er ofte at angstlidelse er et tegn på at du er faktisk veldig sterk. Saken er at du har vært for sterk litt for lenge. Forestill deg en som løfter tungt hver dag og bærer det på skuldrene sine. En dag sier kroppen stopp om man ikke tar pauser og restituerer. Kanskje det er på tide å ta denne pausen? Ikke fortvil- du er fortsatt sterk, du.

Du er normal
Det er utfordrende å anse som normalt det å ikke sove nesten hver eneste natt, få døgnrytmen snudd på hodet og se eller høre ting som ingen andre ser eller hører. Slikt tar veldig på selvbildet, og personlig tror jeg at vi med angst får depresjon i tillegg på grunn av at det er vanskelig å normalisere disse tingene i samfunnet. Uansett sier både forskning og min psykolog om at dette er normalt. Jeg velger å tro på dette og se på meg selv som normal. Det er normalt å ha det vanskelig en periode i livet. Jeg gjorde det bra hele tiden tross alt. Jeg gjør det bra nå også. Punktum.

Du er verdt å bli elsket
Jeg vil ikke legge skjul på at det er vanskelig å være singel, prøve å date, og ha angstlidelsen samtidig. Ofte vil jeg droppe hele saken fordi enkelte dager har jeg evig nok med meg selv og min datter. Sånne dager klarer jeg ikke tanken om på å ha familie og eventuelt flere barn. Det virker som om livet blir et fullstendig kaos da. Dette gjør noe med meg. Jeg opplever ofte at jeg «pusher» vekk personer som er interesserte i meg. Samtidig er det vanskelig å finne forståelse enkelte ganger. « Du er ei flott jente, du er en hel pakke, men det at du snakker hele tiden om sykdom og smerter, det er lite tiltrekkende. Du er mye mer enn det». Ja, jeg er det, men dette er også en del av meg. Dette er en del av «pakken». Take it or leave it. Jeg har lært en viktig ting. ; – Jeg er verdt å bli elsket for den jeg er. Sammen med angsten min, søvnløse netter, «rare» reaksjoner. Take it og leave. Jeg vil ikke gå for mindre. Jeg er den jeg er.

Du har lov å velge ut folk du vil omgås med
Helt i starten var det ekstremt vanskelig. Jeg følte at jeg bare måtte være god for alle, være venn med alle og ikke virke «bitchete». Dette gjorde noe med meg. Dette var negativt. Jeg var ikke meg selv og hver gang jeg prøvde omgås folk som ikke forstod meg, og jeg prøvde å forandre på meg eller presse meg til noe jeg egentlig ikke hadde lyst til, sa kroppen min ifra. Helt til jeg forstod at det er helt greit å velge ut folk. Nå gjør det ingenting for meg å kutte ut en «venn» som ikke bidrar positivt, men skaper ekstra belastninger for meg. Ikke vær redd for å virke egoistisk. Det er det du skal være nå. Tenke på deg selv og de aller nærmeste.

 

Du er ikke jobben din

En av de hardeste tingene med det å ha angst, er å ikke kunne prestere i jobben på lik linje som før. Jeg er arbeidsnarkoman og jobben min er en viktig del av mitt liv. Jeg elsker jobben min, men har innsett nå at jeg og jobben min er ikke er det samme. Det at jeg ikke har jobb eller ikke klarer å jobbe som før, definerer meg ikke som et menneske på noe som helst måte. Jeg er fortsatt Lena med mine gode og mindre gode sider, jeg har min datter, min identitet, mitt liv. Det er helt normalt å gå ned i arbeidsoppgaver, ta pauser, få tilrettelegging på jobb. Du trenger å være i arbeid kun dersom det bidrar til at du føler deg bedre. Ellers er det ingen skam å velge bort jobben på samme måte som å velge bort mennesker som gjør det vondt verre. Husk; – tenk på deg selv.

Du er en god mamma/pappa
Jeg synes at det verste med angsten er å ikke kunne følge opp barna skikkelig. Jeg sitter på en utviklingssamtale. Læreren til min datter ser på meg. Hun prøver å finne ord for å si det på en myk og god måte. « Du vet, hun kommer 5-10 minutter for sent hver dag. Det er ikke mye, men allikevel, du vet, hun mister noe viktig informasjon…» Jeg ser på henne. Jeg vet. Disse 5-10 minutter blir borte hver dag, på grunn av angstanfall som stjeler min nattesøvn og gjør det helt umulig å stå opp om morgenen, på grunn av at jeg plutselig får sterk angstfølelse mens jeg står og pusser tenner på badet. Dette er ikke mulig å forklare. Dette må oppleves. Allikevel føler jeg meg som verdens verste mor. Slik føler jeg meg også når jeg må takke nei til sosialt samvær med grilling etter skolen. «Du vet lillevenn, mamma er så sliten i dag». Min datter ser på meg og sukker. Hun har ikke en far som kan dra med henne i stedet. Hun har bare meg. Og jeg er sliten. Jeg vil bare legge meg, hodet henger ikke med. Jeg ser for meg mange folk, kjøretur, det at man må grille og snakke med andre, smile, late som om man har det helt toppers, og leke glad og fornøyd med barna. Dette føles uoverkommelig. Jeg føler meg som verdens verste mor nesten hele døgnet. Allikevel, står jeg opp om morgenen, lager mat, sjekker lekser, og går på jobb for at vi skal ha mat på bordet. Jeg gjør det lille jeg klarer, som jeg strekker til. Hver dag. Du er en god mor/far, ikke fortvil.

Du kan be om hjelp
Det er dessverre fortsatt slik i vårt samfunn at psykiske utfordringer er et tabubelagt tema. Det er ikke vanlig å snakke åpent om dette. Jeg er blitt vant til at en del mennesker kommer aldri til å forstå hvordan en med angstlidelsen har det. Dette gjelder dessverre en stor gruppe mennesker, inkludert helsepersonell og lærere. Men det er ingen grunn til å gå til bunns. For det finnes mennesker med kompetanse, og det er lovt å be om hjelp. Det var lenge jeg nektet å innse at mine vansker  bunner i noe psykisk, helt siden i I fjor høsten min fastlege nevnte dette som en mulighet, og til i august i fjor hvor det smalt kraftig for meg. Da valgte jeg å be om hjelp. Dette angrer jeg ikke på. Husk at det er lettere av og til å gå den tunge veien når man har gode ledsagere og venner med på tur. Du er ikke alene, og du klarer dette. Husk punkt 1.

Du er sterk!

 

XOXO Tastaturheks

 

Foto: RÅ Foto

Slik får du bedre selvtillit

Selvtillit
Siden det er mandag i dag og jeg vil gjøre alt for å få den til å føles bedre, så litt optimistisk og morsom innlegg skal på plass. Nylig spurte datteren min meg om hvordan jeg har selvtillit for å dele ut morsomme og litt dumme video, snakke åpent i sosiale media og legge ut usminkede bilder av meg selv.
Svaret er enkelt: Det finnes oppskrift på å “trene seg” til bedre selvtillit. Oppskriften har jeg brukt nå dette året og jeg kan konkludere at selvtilliten min ble mye mye bedre. Såklart fikk jeg hjelp og støtte fra min psykolog, men hoveddelen av jobben gjorde jeg selv.
Her er oppskriften min: Drit deg ut!
Selvtillit
Ja, så enkelt er det! Jeg dreit meg ut minst hundre ganger det siste året. Det hele startet med at jeg begynte å legge ut snakkevideo på insta og der fremstilte jeg meg selv som den dumme blondine nemlig for å slutte å være redd for å drite meg ut. Når dette skjer flere ganger blir man immun og kan klare nesten alt.
Så ikke vær redd å drite seg ut folkens! Om noe virket for skummelt og vil skape reaksjoner- så gå for dette, prøv det og stå i dette. Selvironi er et trygt skjold mot duster, idioter og mobbere: Kan du le av deg selv er du uknuselig.
Hva med dere? Er dere redd å drite dere ut?
XOXO Tastaturheks
Foto: RÅ Foto

Jeg var for kresen på Første Date

date
For ca ei uke siden fikk jeg en melding fra helt ukjent dame på Instagram. Meldinger lydet slik.
“Jeg synes det var dumt at du var latterligjort på programmet”
Da jeg ba om forklaring ramset hun opp følgende ting: Jeg burde ikke starte daten med å gå gjennom min “kravliste” til partneren. Det ble påpekt også at norske menn liker ikke sånt, de blir fort irriterte og skremte av høye krav og derfor mente hun at daten min kom med slike svar om sex før ekteskapet for å gjør narr av meg.
Jeg vet ikke om vedkommende har noen sosiale vansker eller tolket programmet på sine måte, men jeg fikk sterk følelse om at jeg irriterte denne damen med den faktum at jeg hadde noe krav til min fremtidig kjæreste. Siden det ble påpekt at dette gjelder norske menn så leser jeg det slik at meg som utenlandsk dame ikke burde har noe som helst krav.
date
Dette overrasket meg ikke! Mange ganger har jeg hørt fra menn fra Tinder at jeg som utenlandsk ikke burde stille så høye krav. Dette er den beste illustrasjon på fullverdig intergrasjon og likestilling i Norge, Ei utenlandsk dame bør takke Gud for norske menn. Uansett hvilken kvalitet disse mannfolkan har.
Nå sier jeg ikke at det er ufattelig trist og utrolig provoserende, for det er såklart at det er det, men det er sjokkerende for meg at sånt kommer fra ei dame. Ikke bare trykker hun ned kvinner, men også norske menn!
date
Jeg ser ikke på norske menn som babyer på tre måneder som blir lei seg om de får noe kravliste. Det at jeg har kravliste betyr at jeg tar ting på alvor og ikke eier holdningen “vi får se og prøve”. Jeg vil gå inn for noe helhjertet og dette noe skal jammen var bra! Jeg vil også bli bra for han da! Derfor er det veldig voksent at vi  deler våre krav og ser om det er noe å kaste bort tiden på.
Så jeg synes det var bra at jeg hadde krav, og det kommer jeg til å ha fortsatt!
Hva med dere?
XOXO Tastaturheks
Foto: fra TVNorge

 

Jeg var drittlei av å snakke om lykke!

lykke
Denne uke får jeg stadig spørsmål om hvorfor jeg byttet navn på bloggen. Jeg har skrevet historien om hvordan jeg ble til Tastaturheks, men jeg har ikke forklart HVORFOR. Dette var ikke helt planlagt, men jeg gikk i flere måneder og tenkte at “lykkeblogg” ble mer og mer ikke min greia.
Jeg startet å blogge om lykke i en tøff periode i mitt liv: Jeg hadde ingen fast jobb og ikke visste hva jeg helt vil, pluss jeg bodde på et sted som jeg virkelig misstrivdes på. Jeg gråt nesten hver dag og følte meg svært ulykkelig.
Så en vakker dag så jeg reklame for studie i Berkeley som het “the science of happiness”. Jeg følte der og da at det var det jeg trengte. Midt i blinken. Så jeg søkte, fikk innpass og studerte i et semester. Jeg fikk lære så mye om lykke at jeg tenkte at jeg bare måtte dele det med andre. Slik åpnet jeg min bedrift som coach og startet en “lykkeblogg”. Der delte jeg mine “lykkeoppskrifter” og coachet meg selv på en måte samtidig som jeg coachet andre.
lykke
Etterhvert som tiden gikk fikk jeg mindre behov for å snakke om lykke. Jeg ville skrive noe morsomt og sarkastisk. Det ble ikke aktuelt for meg å snakke om lykke. Jeg var jo lykkelig og trengte ikke si om dette hver dag. Jeg ville skrive om datingen min og andre morsomme ting som skjer i hverdagen. Dette gjorde at jeg følte meg unaturlig og uekte. Jeg stod der, bare Lena som ikke finner lykke i kjærligheten til tross for at hun skriver om lykke hver dag. Det er noe jeg ikke gadd å gråte over, jeg ville le av dette. Le av mine dustete dater, av mine tåpelige forsøk å finne seg type. Fordi jeg var sikker på at det var flere der ute som følte akkurat det samme!
lykke
Når man sitter der i en liten leilighet som er møblert fra Ikea, går på en helt vanlig A4 jobb, har fått de første rynker og grevinneheng og dater stadig duster uten noe som helst håp å treffe en prins, da er det ekstra vanskelig å skrive om lykke hver dag og fremstille seg selv som noe perfekt. Jeg ville være ekte. Jeg ville være lykkelig på tross av, ikke fordi at. Men jeg har ingen behov å skrike om min lykke lenger. Jeg vil heller ta det hele med god porsjon av sarkasme og selvironi. Jeg har mine mål og jeg vet at jeg klarer å nå dem, men akkurat nå er jeg lykkelig og føler meg fri og fantastisk slik det er: I min lille unfashionable leilighet, med klær fra HM og dårlig hell i dating.
Så det at det dukket opp  en “tastaturheks” var bare ren og skjær flaks som jeg grep med en gang. Bli med på min eventyr videre og le med meg helle fremfor å observere den perfekte og superlykkelige og snille Lena som jeg ikke er.
XOXO Tastaturheks
Foto: RÅ Foto

 

Jeg liker å være slem pike

Pike
Er du ei snill eller slem? Ordentlig eller uskikkelig? Er du for hele livet eller for ei natt? Fortjener du å bli elsket eller fortjener du å bli brukt?
Det er slik at vårt samfunn gir meg som kvinne en merkelapp helt siden vi er barn.
“Hun der er så uskikkelig! Stakkars foreldre som vil slite med en slik datter!”
“Hun er så snill og rolig jente, heldige mor og far som har en slik datter da”
Hva hørte du om deg selv da du var liten?
Jeg var en slem pike i barnehagen: Jeg stilte for mange spørsmål, hadde lite respekt for voksne, var ikke redd for å si at jeg ikke liker maten og ville bestemme selv. Så jeg fikk merkelapp “slem pike” uten at noen spurte min mening om dette. Jeg var altfor nysgjerrig, altfor åpen og altfor ærlig og vimsete. Dette var nok for å kalle med for slem. Merkelappen som jeg prøvde å bli kvitt resten av livet. Jeg lærte å ti stille, lærte å ikke spørre for mye, å være rolig og ikke plage andre. Alt for å bli ei snill pike. Igjen, ingen spurte meg hva det kostet meg.
Det tok meg 35 år for å skjønne at jeg vil bli slem, og nå vil jeg bli det resten av livet.
For hva betyr det å være slem pike? Det betyr å være ukomfortabel for andre: Vekke ukomfortable følelser i andre folk. Å være snill pike betyr å være komfortabel og behagelig for andre.
Det er slik samfunnet vil gjerne definere oss- som passende eller upassende. jeg vil ikke bli definert. Jeg er et sammensatt menneske som kan bli alt mulig, men ikke komfortabel og behagelig. Nemlig fordi at jeg er et menneske med mine egne følelser og behov. Jeg er drittlei av at kvinner skal alltid defineres som “snill pike” eller “slem pike”, fordi at vi er ingen plastikk dukker som bør enten ha englevinger eller djevel horn. Nei, vi er unike og mangfoldige!
Så jeg vil leve slik JEG vil, jeg vil si det JEG mener og jeg vil kle meg slik som JEG liker og date dem JEG velger uten å tenke at det er ukomfortabelt for noen. Om prisen for dette blir å ha merkelapp som “slem pike” da velger jeg den med glede. Jeg liker å være slem pike om dette betyr å være sjef i mitt eget liv!
XOXO Tastaturheks
Foto: T.Aasland

Vær glad i nettrollene dine som i deg selv!

Nettroll
Jeg fikk spørsmål fra venninne i dag. Hvordan takler jeg frekke folk i kommentarfeltet?
Vel. jeg har klikket masse før, men nå ser det ut til å bli bedre. Jeg skjønte bare en ting: Haterne er noen jeg bør være glad i. Hvorfor? Enkelt: De minner meg om det jeg har oppnådd. Samtidig som de er mest ærlige folk som finnes i kretsen min, da de blåser ut ulempene mine til kosmiske størrelser. Så jeg vet hva jeg skal jobbe med og hva jeg skal fremheve.
Hva skulle jeg gjøre uten folk som stadig minner meg om at jeg er ikke norsk? Da skulle dere aldri fått lese mine spennende poster om livet som innvandrerkvinne. Jeg fikk masse gode kommentarer fra dem som følte seg bedre etter jeg delte om mitt liv i Norge, diskriminering og støtte fra gode folk. Hva skulle jeg gjøre uten dem som putter i nesa mi at jeg er psykisk syk? Da skulle jeg aldri tørre å åpne meg og dele med de andre i samme situasjon slik at de ikke føler seg alene! Nei, takk til hatere og stygge nettroll for at de alltid gir meg inspo og energi til å fortsette. For jeg er en slik person som blir trigget av det å være supersint. Er jeg sint- klarer jeg alt!
Nettroll
Hvem er nettroller? 
De er hatere, men i motsetning til hatere som kommer på bloggen min med coctail DD, altså Dumhet og Dritt, kommer nettroll med coctail DDD – Dumhet, Dritt og Desperate utsagn. Nettrollene er aldri 100% objektive siden formålet med utsagnene deres er å vise seg selv og få oppmerksomhet. Ikke gi konstruktiv kritikk.
Hvorfor skjer dette? Hva kan få en annen person å skrive noe desperat dritt på nettsiden til en helt fremmed person som ikke gjorde noe galt til vedkommende?
Det er kun sin egen SMERTE som gjør dette!  Man kan oppleve smerte fordi at:
– Livet til det er dritt.
– Du får til noe bra, noe som det ikke klarer selv.
– Du tillater deg selv noe som hateren ikke kan tillate, men ønsker gjerne.
Eller personen er alvorlig psykisk syk. Enkelt og greit. Det er slik at alvorlig syke folk med mentale problemer også har tilgang til nett. Vi kan ikke kontrollere dette.
Nettroll
En ting er viktig å huske for å takle nettroll: Hvis du tror at nettrollet skriver om deg så er det ikke sant! Nettroll skriver ALLTID om seg selv!
Skriver en at du er dum- da føler trollet seg dum og må trykke andre ned for å føle seg litt smartere.
Skriver trollet at du er stygg – så ikke fortvil vedkommende har store issues med utseendet sitt.
Kritiserer trollet deg for uanstendig oppførsel- livet til vedkommende er kjedelig bullshit. Enkelt og greit.
Så ikke ta dem på alvor, men vær glad i de. De trenges. Som ugress, fluer og andre mindre koselige, men flotte vesener. Fluer spiser dritt og dritt gir næring til masse godt som vil blomstre etterpå. Ikke drep alle fluer.
Om trollene truer eller skriver noe som jeg kjenner sårer meg, da blokker jeg bare. Jeg tror ikke på tøffe bloggere som mener at jeg MÅ lese gjennom alle kommentarene og svare til alle og aldri blokke. Det må jeg ikke.
My life- my rules, Jeg bestemmer selv hvem jeg vil ha i livet mitt.
Så her er mitt oppskrift på nettroll takling.
Hva er dine tips?
XOXO Tastaturheks
Foto: RÅ Foto