SLIK GÅR DET…

Slik

Hei hei, nå er jeg endelig back on track og kan ta et lite tilbakeblikk på helga som gikk. Fredagen startet meget koselig og jeg fikk taco spandert av bestisen. Planen var å dra ut og kose meg med Natalia på lørdagen. Fordi at jeg har klar oppgave fra Kristine at jeg må ut og møte folk. Ikke bare det! Jeg bør trene på å komme meg bort til kjekke menn og hilse på. Jeg seriøst blir livredd hver gang jeg ser en virkelig kjekk mann. Da slår angsten for fullt og jeg blir til en stum statue. Så dette ville vi øve på.
Men som vanlig har livet sine planer og jeg fikk akutt spysyke rett før vi skulle gå ut. Først trodde jeg at det var angsten som slo ut og da tok jeg noen magetabletter og prøvde å roe meg ned. Så forverret situasjonen seg ganske raskt og jeg ble hjemme. Jeg var sykt sliten og frysen og hadde feber og kastet masse opp. Med andre ord en god gammeldags spysyke.
Hvordan går det nå? Fysisk og psykisk?
Jeg er ganske pigg fysisk, men tung til sinns. November er en krevende måned for de fleste med angst. Så jeg venter på desember, fordi at jeg vet det vil bli enda verre. Vil skrive om dette senere, for det er nok med syting for i dag.
Hvordan går det med dere? Er uka fin så langt?
signatur

F..CK OFF

bruktbil

 

Fra arkivet

I går hadde jeg en veldig nyttig diskusjon på Facebook. Jeg leste om en kjent dame som angret på sine gamle dager om at hun ikke brukte ordet “F..ck off” oftere. Og det har sin mening.

Så jeg tror det er avgjørende for din lykkefølelse hvor ofte du bruker dette ordet. I en pen og mindre pen form, alt etter situasjon.

Om noen blander seg i livet ditt og mener at du bør “justere” deg og leve slik det passer andre, så bruk dette ordet. Det blir alltid slik. Folk bryr seg som regel kun om sitt egen vel og ve. Så det er det du også skal gjøre. Aldri svikt deg selv. Bare si til folk som ønsker at du lever DITT liv som passer dem:
“Kjære deg, kan du vær så snill å dra til…”
Fordi at det er DITT liv, og når du sitter der på gamlehjem om sytti år så vil du neppe minnes at du levde slik det passet Kari eller Per. Du vil minnes de drømmene du levde ut og de rampestrekene du fant på.

Om noen behandler deg som en dritt, og du prøver å bevise at du er ikke noe dritt. Så stopp midt i dette og bare pust ut og si
“Kjære deg, kan du vær så snill å dra til..”
Fordi at du skal ikke behandles som dritt. Og om den som gjør det ikke ser din verdi, så fortjener den ikke dine forsøk på å overbevise den. Bare drit i personen og la den gå sin vei.

Om noen mistror deg og du står der og forklarer deg og prøver å forsvare at du er uskyldig, så ikke bruk energien på dette. Si bare:
“Kjære deg, kan du vær så snill å dra til…”
Fordi at folk som kjenner deg godt og bryr seg om deg vil velge å være lojale mot deg og tro på deg inntil det motsatte er bevist. Og de som ikke kjenner deg og ikke tror på deg, hva betyr da meningen deres?

Bruk denne frasen oftere, og vinn din indre styrken tilbake. Dette vil øke din lykke!
Er du flink til å gjøre det?

 

signatur

USMINKET

Da jeg var tyve turte jeg ikke å gå ut uten sminke. Jeg hatet huden min for det den var verdt. Det virket som om det var evig ond sirkel i mitt forhold med huden min: Desto mer jeg hatet den den flere kviser dyrket den. Til tider så ansiktet mitt ut som pizza. Jeg visste ikke at det skulle ta meg nesten tyve år til for å tørre å gå ut sminkefri.
Første tiden var det utrolig skummelt. Jeg følte meg som et monster! Intet mindre. Det virket som om alle stirret på huden min og følte enten avsky eller synd i meg. Sakte, men sikkert fikk jeg bedre selvtillit. Det var bare å eksponere meg selv. Ingenting er bedre enn følelsen av friheten sminkefrie dager gir.
Nå går jeg uten sminke veldig ofte. Jeg bryr meg ikke hva de andre tror og tenker. Men jeg tror at jeg ser bra ut! Derfor velger jeg å smile når jeg hører fra venninner at jeg er fin. Derfor smiler jeg ekstra når HAN sier at han synes at jeg er finest usminket.
Bruker dere sminke i hverdagen?
signatur

 

FEM REGLER FOR SENSITIVE MENNESKER

sensitive
Livet er komplisert nok slik det er. Det er dobbelt så vanskelig for oss som er sensitive. Samfunnet krever at man skal være psykisk robust og tåle påkjenninger. Mens det er veldig vanskelig å stå i når man er sensitiv fra før av. Her er noen tips fra en sensitiv person til sensitive folk.
Prøv å unngå negative ting
Ja, det er helt umulig å unngå alt negativt i livet, på jobb og på privaten. Men det er fullt mulig å ikke overbelaste seg med negative ting ellers. Prøv å ikke se på skrekkfilmer eller trillere, unngå dårlige nyheter mm. Psyken din tåler det, men ikke tøy grensen da.
Prøv å unngå negative folk
Når du snakker med negative folk som bare klager prøv å sette mental skillevegg mellom deg og dem. Det er nemlig slik at sensitive folk har høy empati og kan leve seg inn i andre sine lidelser. Det er viktig å skille andre sine problemer og ditt liv!
Du er mest sårbar når du er trøtt
Når jeg er trøtt så er jeg utrolig sensitiv og sårbar. Derfor er det lurt å trekke seg litt vekk fra andre og gi deg selv et pusterom. Jeg kan trenge flere pusterom gjennom dagen. Og det er helt greit.
mennesker
Ikke misbruk alkohol
Man blir nemlig mer sensitiv når man drikker. Jeg er avholds og kan råde alle sensitive mennesker være forsiktige med alkohol og stimulerende midler. Jeg drikker ikke kaffe heller. Så kjenn litt på det som bare er for deg og det som er ikke bra.
Godta deg selv
Det er veldig viktig punkt. Noen mennesker kan klandre oss for at vi er så sensitive. «Kom igjen, slutt å være så hårsår da!»
Det er like dumt å si som å si til en fin fele at den skal ikke være så sensitiv for berøring og lyd. Den sensitive felen produserer verdens vakreste lyd. Det er det samme med oss. Sensitive folk er kunstneriske som regel og pynter opp verden med sine verk. Vær stolt av deg selv slik du er!
Er du en sensitiv person?
Deres sensitive Heks,
signatur

MIN BESTE ØVELSE FOR ET BEDRE SELVBILDE

selvbilde
Hvor ofte snakker du nedlatende om deg selv og kaller deg selv for ting iløpet av dagen? Har du aldri tenkt på dette? Jeg legger merke til dette når andre gjør det mot seg selv, men merker det ikke så ofte når jeg selv driver med noe sånt.
Vet dere at dette påvirker selvbildet vårt i stor grad? Ord har enorm styrke og det å si stygge ord til noen kan påvirke ens selvfølelse.
Hva med det at vi sier stygge ting om oss selv?
Og dette er noe vi alle gjør igjennom dagen. Men det finnes en effektiv måte å få kontroll på dette!
Kjøp en liten notatbok, sett strek i den hver gang du kaller deg for noe stygt, snakker negativt eller nedlatende om deg selv.
Husk at for hvert stygge ord bør man bruke fem gode!
Skriv fem gode ord om deg selv for hver strek.
Prøv denne øvelsen i 30 dager så blir dette til en vane!
signatur

TTT-formel for bedre psykisk helse

psykisk

I dag er det Verdensdagen for psykisk helse. Psykisk helse er noe vi alle har og noe mange tar for gitt, slik jeg gjorde, før det blir for seint.

Helse er helse, uansett om den er psykisk eller fysisk. Helsa legger en ofte ikke merke til før en mister den for godt eller får plager med den. Slik jeg gjorde.

 

I mange år var jeg sikker på at jeg er utrolig sterk og kan tåle hva som helst. Det er like farlig som å løfte tunge ting hver dag, ikke ta HMS-regler på alvor, håpe og tro at ryggen vil aldri svikte deg. Ingen i normal forstand vil dra og bære på flere tonn stein på ryggen sin hver dag. Men mange mener at det er helt greit å belaste psyken sin til de grader.

 

Jeg liker årets slagord for Verdensdagen for psykisk helse: GI TID. Det betyr mye, fordi tid er et magisk materiale. Nesten som penger. I det ene øyeblikket har du mye av den og i det andre er hele «bunken» med tiden din er borte. Det er opp til deg hva du skal bruke den på.

 

Samtidig er det viktig å huske at vi har nok av tid. Til det vi måtte trenge den til. Moderne samfunn stresser oss alltid med at vi må «rekke» noe. Verden åpnet sine grenser og tilbyr så mye av ALT at man frykter livet er for kort, og du vil ikke rekke å smake på alt denne verden har å tilby deg.

psykisk

Spesielt gjelder det unge mennesker. Jeg skjønner godt at de blir overveldet av all informasjonen og alle mulighetene de får, og ikke minst ansvaret de står foran. Denne kvelende følelsen av ikke å rekke noe viktig kommer lett snikende.

 

Det er slik min angst ble trigget. Jeg var redd for at jeg ikke skulle rekke. Ikke rekke kjøpe meg hus, ikke rekke få flere barn, ikke rekke å finne ekte kjærlighet, ikke rekke å få mer utdanning, ikke rekke det partyet der… Hjernen min trykket på STOPP-knappen for å bevare hele maskineriet i kroppen. Før det ble for sent.

 

Akkurat nå, etter to år med dårlig psykisk helse og veldig lav «jeg må rekke alt»-modus, vil jeg si tusen takk til hjernen min. Takk for angsten min, takk for at du slått deg vrang og stoppet meg. Ellers hadde jeg aldri lært den magiske formelen jeg kan nå.

 

Formelen er TTT: ting tar tid. Enkelte ting trenger den tiden det vil ta for å modnes og blomstre opp. Det huset du skal kjøpe må bygges, kjæresten du skal treffe må bli ferdig med sine forhold, barna du skal få må ha stabil familie og sterke foreldre, utdannelsen går helt fint å ta når du blir femti også… Og om det likevel skulle være slik at du ikke oppnår noen av tingene du går og drømmer om, er det kanskje også en mening med det. Kanskje trenger du dem egentlig ikke likevel. Du vil se det selv en dag. Bare gi det tid…

 

Stopp opp. Se deg rundt. Pust inn, pust ut. Livet er ikke for kort så lenge du gir det den tiden det trenger…

 

 

Deres Tastaturheks,

signatur

HAR DU NOK?

 

Hei fine, kan dere svare meg ærlig? Hvor ofte bekymrer dere for at dere har nok av alt i livet?
Hvor ofte sier vi hver dag “Jeg har ikke nok …”
-har ikke tid nok.
-har ikke penger nok.
-har ikke utseende nok.
-har ikke helse nok…
You name it!
Det gjør vi alle, eller nesten alle. Men det er en ganske farlig innstilling. Har man ikke nok av noe føler man seg selv ikke nok!! Jeg har endret innstillingen og sier nå at jeg har akkurat nok av alt jeg trenger,  uansett hva det måtte være. Vips, og på magisk vis følte jeg meg både lykkeligere og sikker på meg selv.
Kjekt, ikke sant?
Deres Heks,
signatur

Jeg meldte meg ut fra ALLE kvinnegrupper!

Kvinnegrupper

I går rant begeret mitt over og jeg har gjort det: Trykket «forlat gruppe» knappen på alle kvinnegrupper jeg var med i. Nå er jeg med kun i en gruppe som heter «Alenemamma» og flere single grupper på Facebook. Der tenker jeg å holde lav profil, siden jeg må heise det hvite flagget og innrømme at jeg takler slike grupper utrolig dårlig.
Sånn er det bare. Jeg blir så lett påvirket av hva andre sier og truer med. Ja, for for eksempel i går fikk jeg beskjed fra ei at hun ønsker at noen i familien min vil trenge organtransplantasjon. Dette var hennes reaksjon på mitt ærlige svar om at jeg ikke er organdonor.
Jeg kjenner at jeg ikke gidder slike diskusjoner lenger fordi at jeg ikke har helsa og energi til dette. Når noen truer eller ønsker meg og familien min dritt da føler jeg det på hele meg jeg at jeg ikke har krefter, overskudd og lyst for å ha slike «samtaler».
Så slik blir det fremover. Jeg vil gjerne fokusere på bloggen min, min egen gruppa på Facebook, bloggvenner, min familie og det som gir meg overskudd ellers.
Er dere med i kvinnegrupper? Føler dere at dere får utbytte av å være deltakere der?
Deres nervøse Heks,
signatur

Må jeg akseptere at jeg skal ha kviser livet ut?

kviser
Hei vakringene mine. Nå er det helg og jeg kan endelig skrive litt. Jeg rakk det ikke i uka, tross at jeg hadde flere innlegg klare. Nå sitter jeg her og skriver på morgenen for å slippe å skuffe mine følgere og være au jour med mine innlegg.
Uken var veldig grei, bortsett fra en ubehagelig situasjon på torsdagen. Jeg følte nesten at jeg ble tvunget til å ta et valg. Noe jeg gjorde.
Jeg fortalte åpent på bloggen om at jeg ønsker å fjerne mine acne arr. De minner meg om årene med mobbing jeg vært gjennom. Hver gang jeg ser meg i speilet flasher de vonde minnene i hodet mitt. Alle stygge ord som ble sagt, alle forferdelige ting som ble uttrykket til min kjæreste som «kunne finne seg bedre dame med normal frisk hud», alle de tingene jeg ble ekskludert fra på grunn av min hud. Så jeg ønsket å ta laser og polere arrene mine vekk. Bare viske dem sammen med de vonde minnene.
Jeg ventet på time hos hudlegen i nesten seks måneder, og jeg innstilte meg på at jeg skulle blitt tilbudt Roaccutan som har masse bivirkninger og kan gjøre med depressiv og suicidal i verste fall. Så jeg trampet frem på kontoret til hudlegen med sterkt ønske om å prøve og se. Men der ventet det en til beskjed på meg. Jeg måtte på sikker prevensjon, siden Roaccutan er veldig teratogen og om jeg skulle blitt gravid mens jeg gikk på den så skulle babyen min blitt skadet så mye at abort skulle vært et eneste alternativ. Hudlegen hørte på meg da jeg fortalte om at jeg er singel og har ikke sex, og har ikke hatt det på flere år nå. Men slik reglene var: Jeg måtte ta p-piller eller sette inn hormonspiral. Uansett.
Jeg gikk på hormonell prevensjon før og jeg var så syk at det er noe jeg absolutt ikke vil prøve igjen. Så der satt jeg med et dilemma.
Enten så skulle jeg gå helt inn for dette og ta sterk behandling som kunne på sikt gi bivirkninger og gjøre meg sykere, samt svekke livskvalitet. Eller innse at kampen er tapt. Jeg vil ha kviser resten av livet, og det er noe jeg bare bør akseptere. 
Ja, legen sa faktisk at siden kvisene mine er arvelige og oppstod etter fylte 20 år så da blir jeg ha dem resten av livet. Eller til jeg blir veldig gammel. Selv i overgangsalder kan jeg regne med kviser pga hormonkaos.

kviser

Så nå sitter jeg og prøver å akseptere hele situasjonen. For det er valget jeg tok. Jeg skal forene meg med min acne og forstå at det er en del av meg.
Så beklager mine kjære for at dere vil aldri oppleve en blogger med perfekt hud, som forteller om magiske piller som gjorde ansiktet mitt rent over natta. For slike pillene finnes ikke, men det finnes sterk kur som jeg vil ikke ta. Jeg er fullstendig klar over at jeg vil miste mye samarbeid og får aldri reklamere for sminke og produkter som jeg elsker. Jeg får aldri stå modell for noen fine merker som blogger, siden jeg har uren hud og det er ikke akseptert i vårt samfunn. Men det er min hud og mitt ansikt. Det dere får er en voksen blogger med kviser. Det er meg. Helt ærlig. Og det får bli bra nok.
signatur

 

Jeg var veldig ulykkelig som Perfeksjonist..

Forrige helg snappet jeg på Uperfekte Piker og der snakket jeg om min tid som Perfeksjonist. Altså perfeksjonist med stor P. Jeg jobbet mye med dette og kan gledelig konkludere at nå er jeg langt ifra perfekt og synes det bare er flott.
Så for noen år siden levde jeg som perfeksjonist og var svært ulykkelig. Mange av oss går med denne “Perfeksjonisme syken” uten å legge merke til det.
Man tenker at det er helt greit og det er ikke noe galt i det å stadig strebe etter noe bedre. Men der ligger det feil tankegang. Fordi at perfeksjonisme tar fra oss lykke og livsgleden totalt.
Først og fremst gjorde perfeksjonisme at jeg glemte å legge merke til det GODE som jeg hadde, siden jeg stadig jaktet etter noe som kunne bli bedre.
Saken er at det kan alltid bli bedre! Det finnes ikke et endelig punkt hvor en perfeksjonist vil bli tilfreds. Men i denne jakten mister man noe som er virkelig godt. Det som man ble velsignet med i hverdagen og det man bør minne seg på om at man har.
Så bidro perfeksjonisme til at jeg følte meg som dritt hele tiden
Dette er ikke så rart da man fokuserer til slutt kun på sine egne ulemper og mangler. Ingenting er bra nok, heller ikke man selv. Jeg klarte ikke gå ut med søpla uten å ha på meg tre lag med sminke. Jeg retusjerte bildene mine ekstremt mye, eller gadd bare ikke å se på dem. Jeg følte stadig at jeg ikke fortjener det beste i livet. Så selvbildet var på bunn til slutt og jeg så ikke meg selv slik som andre så meg. Jeg var aldri bra nok, 24/7. Det er ikke noe jeg unner andre.
Perfeksjonisme gjorde meg negativ
Jeg begynte å stille skyhøye krav til alle andre, ikke bare meg selv, til slutt. Jeg lagt merke til det som ikke var bra nok, ikke til det som var helt ok. Dette gjorde meg svært negativ, og det er ikke rart at flere ikke ønsket omgås meg. Jeg befant meg i evig stress og gikk med skuldrene oppi ørene mine. Ikke deilig å ha det slik mildt sagt.
Men så en vakker dag våknet jeg med panikk-angst anfall, og ærlig talt tror jeg at det var klar og tydelig beskjed fra sjela mi.
– Nå er det nok, Lena. Det er på tide å leve livet, ikke bare prestere!
Flere år siden er jeg her: Kan gå på butikken ustelt, treffe en haug med kjente folk og bare la de hilse på meg, uten å skjemmes over hvem jeg er. Det er fortsatt ikke slik at jeg ikke er flau at jeg ikke stæsjet og sminket meg om jeg treffer en kjekk mann på butikken, hehe. Men det går mye mye bedre. Noe jeg er glad for.
Har dere opplevd «perfeksjonisme-syken» i sitt liv?
signatur