Amming og skyldfølelse

Sandra Lyng har skrevet en åpenhjertig kronikk i VG for et par uker siden. Hun skrev om mammarolle og blant annet om at hun hadde vansker med amming, og dette skapte flere negative kommentarer mot henne og fikk hun føle henne som verdens verste mor.

For tolv år siden ble jeg mamma for første gang. Det at jeg kommer til å ha problemer med amming har jeg tenkt hele tiden på, siden flere kvinner påpekte at jeg hadde for små pupper. Selv om fagpersonell forklarte klart og tydelig om at bryststørrelse ikke har noe med produksjon av melk å gjøre, og at jeg har perfekte bryster for amming da jeg kun har kjertel og ingen fettvev, gikk det ikke inn og jeg bekymret meg for mye. Da melka kom etter fødsel var det så mye og intenst at jeg hoppet opp i senga og holdt på å sprekke. Nå tuller jeg ikke. Det virket som om puppene kunne poffe som to ballonga med vann i, og det var grusomt vondt. Dattera mi begynte å spise og det virket som om jeg hadde utrolig mye melk da det rant hele tiden ut og jeg var nødt å ta i bruk slike bomullspads som bh innlegg.

Men merkelig nok hadde ikke ungen min ro. Hun spiste og sov, for å våkne igjen etter en time og skreik masse. Jeg var dum nok for å ikke gi henne brystet med en gang, men prøve å skape “matregime” ved å holde bestemt antall tid mellom ammingen. Jeg hadde jo masse melk! Hun skulle jo bli dårlig i magen! Mannen min hadde ingen barn fra før så han kunne ikke råde noe. Mammaen min har aldri ammet meg da jeg ble født liten og prematur og ikke hadde krefter nok for å ta bryst. Så familien min kunne ikke råde meg noe. Vi slo oss til ro med at vi har nok et kolikk barn og hun trenger varme rispute på magen, mye vugging og bussing og kos. Slik gikk det flere uker. Ungen skrek og hylte slik at vinduene vibrerte. Men amme oftere det gjorde jeg ikke. Så fikk vi besøk av helsesøster som mente at jeg burde amme oftere. Da begynte jeg å legge Irina til brystet når hun ba om dette. Jeg var sikker at nå skal jeg klare dette! Men niks. Hun spiste og spiste, men skrek fremdeles. Forvirret dro vi til fødeavdeling hvor jeg ble koblet til melkeapparatet og der fant de ut at jeg ikke produserer nok melk. Jeg spurte naivt om vi kan starte med morsmelkerstatning da, men de ansatte der virket noe sure og svarte kort at jeg må prøve å amme og ikke tenke så mye på puppene mine, men på hva er det beste for barnet.

Jeg følte meg som egoistisk og forferdelig mor. Jeg satt der og gråt og sa at eneste jeg tenker på er at barnet mitt “slutter å lide”. Ja, for faktisk det er det jeg tenkte. Hun skrek jo hele tiden og ikke hadde noe fred. Men jeg fortsatte å amme henne og hun fortsatte å skrike. Til slutt orket ikke mannen min mer, og han gikk og kjøpte NAN som vi begynte å gi til ungen. Første gangen hun spiste sov hun over syv timer i strekk etterpå. Jeg ble veldig redd og trodde hun pustet ikke. Jeg måtte sjekke mange ganger at hun sov faktisk. Etter hun smakte på flaske ville ikke hun ha pupp. Vi kunne bare avslutte der fint og nyte barselstiden, men nope. Jeg satt med GEDIGEN følelse av å mislykkes. Jeg ammet ikke ungen min. Jeg er utrolig dårlig mor! Jeg satt og pumpet meg i tre måneder til. Hun spiste melka mi fra flaske. Jeg satt og pumpet og gråt av smerte og frustrasjon: Jeg følte meg som ei ku som drikker amme-te og pumper og pumper i håp om å skaffe mer melk.

Dette holdt jeg på til melka forsvant helt av seg selv. Jeg skjønte at jeg tapte kampen (det er nemlig slik det føltes) og må bare stoppe der. Den eneste personen som støttet meg var min svigermor som sa at jeg har gjort mitt, og det er faktisk greit nok.

Nå tolv år siden sitter jeg fortsatt med skyldfølelse: Jeg leser om amming som beskytter mot sykdommer og tenker at astma og andre ting min datter har er sikkert på grunn av at jeg ikke ammen lenge nok. Jeg tror jeg aldri blir kvitt denne skyldfølelsen, selv om jeg gjorde alt som var i min makt. Derfor tenker jeg at vi skal være forsiktige med å dømme. Hver mor der ute sitter med skyldfølelse for noe, det er jeg bombesikker på!