Måned: juni 2019

I går hadde min datter sommeravslutning på skolen. Vi grillet og hun løp der sammen med venninner. Jeg ble plutselig alene. Jeg satt meg ned i sola, kikket meg rundt, så min smilende jente svingte seg på huske sammen med venninner, og minnene fra min egen barndom startet å strømme på.

Her svinger jeg i full fart på huske og skriker til min unge og spreke pappa “Høyere, høyere!” Han ler tilbake og gir husken fart slik at jeg flyr opp rett i skyene. Livet er herlig og det virker som om sommeren og barndommen vil vare evig.

Hjemme dufter det med ferske pannekaker som mamma har nettopp stekt og vi setter oss ned for å drikke te med mynteblader og sitron sammen med pannekaker med jordbærsyltetøy og rømme til.

Vi snakker om alt og ingenting, og jeg husker ikke en eneste dag fra barndommen min hvor det var noe sterkere enn te og juice på bordet. Jeg visste ikke da at dette var ikke tilfellet for alle barn Jeg hadde det så bra at jeg levde med sikker tro om at i alle hus sitter alle familiene slik: mamma, pappa, meg og bitteliten søster, ved middagbordet og drikker velduftende te med pannekaker til, til kvelds.

En kveld banket det raskt på døra. Mamma løp ut for å åpne. Ute i gangen stod det nabojente på åtte. Hun var bare ett år yngre enn meg. Hun klamret den hvite bamsen sin til brystet og sa fort at hun var redd å være hjemme og gikk derfor til oss. Jeg skjønte ikke helt. Hvorfor skulle hun være redd for å bli hjemme? Kanskje måtte mora hennes dra på butikken og hun måtte sitte noen minutter alene? Rart at hun ikke fikset dette. Mamma inviterte Katja, som hun het, til bordet og vi fikk kvelds og fikk leke fint sammen. Det var allerede natt og jeg gikk til sengs når Katjas mor kom for å hente henne. Jeg husker hun snakket ganske høyt i gangen og hørte mamma svarte til henne at hun synes det er best for Katja å sove hos oss idag. Meg og Katja lå på samme rom og vi ønsket virkelig at hun skulle få bli hos oss, siden da kunne vi leke mer sammen om morgenen. Slik var det flere ganger. En dag sa Katja til meg at hun skulle ønske min pappa skulle være hennes pappa også. For meg hørtes det veldig rart ut. Jeg kunne aldri ønske meg noen annen pappa. Hvorfor sier hun det? Katja fortalte at pappa drikker og blir rar, og mamma krangler med pappa, og gråter mye. Det var vanskelig for meg å forstå siden jeg har aldri sett voksne drikke noe annet enn te og vann. Ja, mamma og pappa kunne diskutere ting og bli sure på hverandre, men det var aldri noe drikking inne bildet. Var det slik at voksne drakk for å krangle? Katja så på meg og sukket og sa igjen at hun skulle ønske vi kunne bytte pappaer. Men det ønsket ikke jeg overhodet.

Nå når jeg ser tilbake vil jeg bare takke mine foreldre for at de var såpass voksne, tross at de fikk meg i veldig ung alder, at de valgte aldri å drikke mens vi barna var tilstedet. For dette gjør noe med en. Man blir aldri trygg på foreldrene sine. Takk mamma og pappa som aldri skapte situasjoner hvor jeg måtte løpe til naboer fra mitt hjem som bør være trygt og stabil for alle barn. Takk for å gi meg mamma og pappa som jeg aldri ville endre på eller bytte mot noen andre. Takk for at dere ga plass til Katja når hun trengte det, jeg vet det går bra med henne nå, og takk for at dere viste henne et annet liv uten alkohol. Takk for at jeg som voksen tok et bevisst valg om å bli avholds og aldri ha alkohol i nærheten av barn. Takk for at dere ga meg styrke å gå fra en som ruset seg og gjorde livet for meg og barnet ustabilt. Takk for at dere tenkte på oss fremfor dere selv og kortvaring kos med flaske.

Jeg er glad for at mitt barn vil får en helt alkoholfri sommer og opplever alkoholfri mor og barndom. Fordi at barna og alkohol er ingen bra kombo, uansett mengde. Det er min bastante mening!

Det gjør skikkelig vondt i mammahjertet å se så mange norske barn som ikke vil få den samme trygge sommeren som jeg en gang hadde. Dette er noe vi som voksne burde vel gjøre noe med? Hva synes dere?