Denne artikkelen vil nok irritere mange, men jeg følte for å dele mine tanker så her kjører jeg. Det er veldig vanlig i Norge å være samboere, og nylig har jeg snakket med flere damer i en gruppe, hvor mange har sagt at det var helt greit å være samboere. Det er dyrt med bryllup her i landet, og det er lurt å sjekke om man passer sammen før man gifter seg.
Jeg skjønner det, men kall meg gjerne gammeldags, jeg synes det er halvhjertet å være samboere. Elsker man hverandre så hvorfor ikke bare gifte seg?
For meg betyr det at vi begge er åpne for å gå ut av forholdet. Liksom at døra er halv-åpen, og at man er usikker om man kanskje finner noen bedre i fremtiden. Noen sier at de hater bryllup og det vil ikke endre noe. Ja, kanskje det. Men jeg tror det ligger noe frykt bak slike avgjørelser, og det at det er så mange som velge å være samboere sier noe.
Ja, man kan skille seg. Men er det lettere å oppleve brudd som samboere enn som gifte? Hvis ja, betyr det kanskje at det å være samboer ikke er så “ekte” allikevel da?
Jeg kan ikke si helt hundre prosent sikkert at jeg aldri vil bli samboer, men det er en uønskelig situasjon for min del. Jeg vil være forlovet eller gift for å bo sammen med en mann. Det er også grunn til at det ikke fungerte sist. Det er halvhjertet for meg å være samboer. Noe jeg nok aldri blir vant til.
2 kommentarer
Blir ikke irritert av dette innlegget, men har en annen mening. Å gå fra noen, gjøre det slutt, har aldri vært lett for meg i alle fall. Ikke noe MER om jeg er samboer enn gift. Jeg og Hr Frodith har vært samboere i over 20 år, jeg har sett på det som “bindende”. Vi valgte hverandre en gang, og kjempet for kjærligheten, også gjennom “dritt-periodene”. Jeg tenker det er parets valg, ekteskap eller samboerskap. Jeg er ikke i mot ekteskap, det var bare ikke noe MUST for oss. 🙂
Så bra det fungere for dere